10. september, 2020  |  Skrevet av Karethe Linaae

Vil spanjoler noensinne komme i tide?

Fotos: Karethe Linaae

Syd-europeernes løse forhold til tid er akseptert som en universal sannhet, men er det virkelig slik?

Folk i Spania er verdenskjente for å være langt fra punktlige. Landet blir ofte beskrevet som et evigvarende mañanasamfunn hvor alt og alle henger etter timeplanen. Det er klart at det finnes unntak fra slik en allmenngyldig nasjonal påstand, men hvis jeg snakker for flesteparten av beboerne i vår lille by i den sydlige enden av landet, så har utrykket ‘å komme i tide’ ganske tøybare grenser. Vi kjente dette generelle folketrekk før vi flyttet hit, men det er en ting å være klar over lokalbefolkningens tendens til å komme for sent, men noe helt annet å leve med deres åpen-til-fortolkning, más o menos (mer eller mindre) tidsrammer. 

Av denne grunn besluttet jeg å gjøre en liten uformell kulturell undersøkelse i vårt nabolag for å prøve og forstå grunnen til at spanjoler, eller iallfall de sydlige spanjolene, aldri vil møte opp på det presise minutt og den aktuelle time når de har lovet å være på et bestemt møtested. 

Tidsmålere kan dateres tilbake tusenvis av år, så punktlighet burde nå være en naturlig vane for menneskeheten. Men selv om alle innbyggerne i Ronda har iallfall en mekanisk eller digital tidsangiver på seg, og selv om hver eneste bar, slakter, apotek og mange gatehjørner har et stort veggur, OG selv om kirkeklokkene ringer hvert kvarter for å minne en om tidens uavbrutte gang, så kan du aldri forvente at et møte kommer til å skje på det avtalte klokkeslett. Jeg snakker ikke bare om vennetreff, hvor selv vi skandinaver tillater oss selv å komme et par minutter for sent. Dette skjer ved alle slags forutbestemte avtaler - møte hos advokat, en tannlege time, et bryllup eller offisielle forsamlinger på rådhuset.  

Bare etter et par uker på det iberiske kontinent forsto vi at hvis en håndverker lovet å komme til huset vårt innen en time, så ville vi i beste fall se ham en gang utpå kvelden, men mer sannsynlig neste dag. Hvis han sverget at han ville komme over helgen, så visste vi med sikkerhet at vi ikke ville se snurten av ham på fjorten dager, og hvis han garanterte at jobben ville bli gjort den følgende måneden, så kunne vi like gjerne glemme hele saken. 

Vi har ved flere anledninger vært vitne til lokale altmuligmenn som svarer på mobilen og sier at de er en camino, som betyr at de er på vei. Selvsagt er de ikke det! Sannheten er at personen, som la oss si i dette tilfellet er en rørlegger, har hodet under kjøkkenvasken hos sin nåværende kunde med ingen mulighet til en rask retrett. I andre tilfeller har de akkurat satt seg med sin daglige morgen dram i den lokale baren mens de lover noen på den andre enden av røret at de er sekunder unna. 

Det første man må være klar over når det kommer til andalusiernes tidsregning, er at ingen av disse fantasi løftene er sagt med illvilje. Ingen ser på dem som løgner, minst av alt personen som uttaler dem. Det handler om deres intensjon, og den er jo ærlig. I talerens hode så er de allerede på vei, det er bare snakk om når deres fysiske vesen kan greie å ta igjen deres overutviklede verbale imøtekommenhet. 

For det andre, så må man ikke glemme folkets natur, hvis særpreg og sinnelag er mer lidenskapelige og derfor generelt mer spontane enn folk fra nordlige breddegrader. Akkurat som vi skandinaver ser senhet som svært uhøflig, så ser kanskje spanjolene på vår nordiske innfødte tendens til å alltid være tidlig ute som et klart bevis på vår mangel på livsglede. Er det mulig at det er fundamentale forskjeller i vår fysiologiske sammensetning, ikke bare kulturelt men genetisk sett?  

For å unngå stress og skuffelser må vi bare innse at andalusiernes idé om tid noe helt annet enn vår. Folk her er fullstendig klar over at de har en tendens til å komme for sent, men siden alle gjør det og alle følger de samme spillereglene, så er det ikke noe problem, iallfall ikke for dem. Når vi ble medlem av en lokal gåtur gruppe spøkte de ofte om la hora inglésa(engelsk tid) kontra la hora española (spansk tid). For dem var ikke hovedpoenget at vi startet klokken 8.30 på minuttet, men at alle hadde fått tatt i seg en skikkelig kopp kaffe før avgang. Hva var problemet om vi startet litt senere enn planlagt? Ingen led av den grunn, andre enn muligens oss – de over-pertentlige utlendingene med vår smålige punktlighet. 

For å virkelig forstå denne tendensen må vi også se nærmere på det spanske språket. Mens midt på dagen betyr klokken tolv for oss, så har den spanske mediodía et mye videre omfang. Hvis du foreslår til noen her at dere skal møtes á mediodía, vil de først si seg enige og deretter spørre hvilket klokkeslett. Mener  du cirka klokken klokken halv ett eller kanskje klokken to? Nummere er alltid runde og spesielt for de engelske som bor her som anser at noon betyr klokken 12.00 og ikke et minutt senere, så kan dette lede til store misforståelser.

For å øke den verbale forvillelsen, så betyr det berømte ordet mañana på spansk både i morgen (dagen deretter) og morgen (som morgenfugl). Bare preposisjonsbruken vil klarere hva den som snakker mener. Hvis du vil påpeke at det er på morgenen, sier man por la mañana, mens hvis man vil indikere den følgende dag er et kort mañana nok. Ikke at møtet vil skje som planlagt uansett … I tillegg vet vi alle at mañana er det mest misbrukte ord i det spanske leksikon. Som utrykket sier; Mañana never comes.

På samme måte betyr ordet tarde både ettermiddag og sen eller sent, igjen beroende på om man legger til en preposisjon. En la tarde betyr på ettermiddagen, mens en enkel tarde betyr sent. Hvis noen derfor ber deg møte dem a las diez de la tarde, så vil de møtes klokken 10 på ‘ettermiddagen’, eller klokken 22 på kvelden for oss. Ikke at de spesifikke klokkeslettet spiller så mye rolle, for alle kommer ‘tarde’ allikevel… Folk her nyter en forlenget siesta eller en kaffe, selv om de er helt klar over at de burde være et annet sted, mest sannsynligvis tilbake på jobben. Derfor kjører som gale og vil selvfølgelig ankomme sent. 

Når det kommer til sosiale arrangementer, er tidskonseptet enda mer fleksibelt.  Vi var vant til å gi vertinnen fem minutter ekstra i Nord Amerika, men måtte lære oss å tillate en mye lengre nådetid her i Andalucía. Dette gikk opp for oss da vi for første gang ble invitert til en privat lunsj selskap. Ikke bare var vi de tidligste til å ankomme (15 minutter for sent for sikkerhets skyld), men vertinnen hadde ikke engang gått i dusjen og bordet var ikke dekket. Vi kunne faktisk ikke se festbordet i det hele tatt, selv om de nær 40 gjestene begynte å strømme inn i hagen. Bare etter at verten hadde tilbudt alle en drink ble sagkrakker og finerplater bragt ut på terrassen slik at det manglene bordet kunne bli konstruert foran øynene våre. Så kunne man så smått under latter og skvalder begynne å forberede maten som ble klar et par timer senere. Derfor er det et godt råd å alltid spise litt før man skal til et spansk selskap.  

Det mest ekstreme tilfelle av forsinkelse som vi har opplevd her, skjedde da vi ble invitert til en overraskelsesfest. Kalaset skulle finne sted i en landsby utenfor Ronda. Vertinnen som er den søteste, rundeste, og korteste Andalusiske ordfører man kan forestille seg, hadde bedt gjestene (cirka et dusin) å komme klokken 20, så vi ville ha en hel time til å parkere bilene langt oppi gaten og forberede oss på å hoppe ut fra vårt gjemmested og hyle Sorpresa! 

Da vi svingte inn på gårdsplassen, trodde vi at vi hadde kommet til feil hus. Det var ikke noen som helst tegn på at dette var stedet hvor man skulle feire den store dagen om knappe 60 minutter. Hadde de skjult seg så godt? spurte vi oss selv. Vi kikket på hverandre og banket på døren, en tanke engstelige over at det ikke var en sjel å se. Etter en stund åpnet vertinnen opp med et stort smil og mange kyss på våre kinn. Hun var ikledd gamle treningsbukser og sa uten den minste snev av forlegenhet at vi var de første til å komme. 

Som god skandinav med en sjelden punktlig meksikaner som ektemann følte vi at det var ingen tid å miste. Vi tilbød oss øyeblikkelig å hjelpe og sette opp festen. Jeg begynte å blåse opp ballonger til lungene mine truet med å bryte sammen, mens mannen min og den sprudlende vertinnen dro avsted til den nærmeste baren for å hente isbiter og drikkevarer. Ingen hast, vi hadde jo ennå 52 minutter før hedersgjesten skulle ankomme... 

Mens vi hang et banner med Felitaciones (Gratulerer) langs veranda gelenderet og fyrte opp med svære kubber av oliven-ved i den enorme grillen som etter sigende skulle mate de mange sultne gjestene, undret vertinnen på om hun kanskje skulle ringe til konen til gratulanten for å se om denne kunne finne på en unnskyldning for å utsette deres besøk litt. Dette var en god idé, synes vi, spesielt siden ingen andre hadde verken ringt eller stilt opp og det var nå bare en halv time til sorpresa-en var ute av boksen. Konen til den etter sigende intetanende 67 år gamle ‘bursdagsbarnet’ diktet opp en nødsituasjon på jobben hennes for å drøye ting. På selskapssentralen var i mellomtiden grillen blitt nesten varm nok til å starte mat lagingen, mens nok et sagkrakk og finerbord ble laget. (Vi hadde blitt spesialister nå…) 

Til vår store glede ankom bil nummer to et kort kvarter før det store momentet. Vertinnen ringte igjen til konen, som svarte på kodespråk fordi hun nå satt i bilen på vei med mannen, selveste celebranten, ved sin side. Til hans store forargelse sa hun at hun måtte stoppe for å kjøpe sigaretter før de skulle hente deres venninne, den stakkars ensomme ordføreren som bodde helt alene på landet, og som de derfor burde invitere på middag. 

Kun tre av syv par hadde ankommet da klokken slo 20.00, og det var bare takket være konens avledningsmanøvrer at hedersgjesten ennå ikke var til stede. Det er kanskje unødvendig å si, men vi fikk tilslutt vårt ettertraktede sorpresa øyeblikk. Celebranten virket genuint overrasket, eller iallfall glad for å se oss. Et par timer etterpå svingte den siste gjestens bil bedagelig inn på gårdsplassen. Dette var tilfeldigvis personen som hadde tilbudt seg å ta med seg bursdagskaken, som skulle ha blitt bragt ut fra kjøkkenet med tente lys for en lang tid tilbake. Men ingen så ut til å merke dette.  

Så, hva er overraskelsen på en andalusisk overraskelsesfest? Overraskelsen eller det store spørsmålet er ikke om alle, men i det hele tatt noen av gjestene vil troppe opp før hedersgjesten… 

Hvem vet om spanjolene noen gang vil komme tidsnok. Generelt sett tviler jeg på det. Det er under alle omstendigheter ikke å anbefale å flytte til et latinsk land hvis man forventer seg punktlighet. Her i et sydlige Spania må man lære seg å ta livet og avtaler med den største ro, kikke på armbåndsuret med halvlukkede øyne og bestille et glass rødvin til, mens man venter. Og venter…

Annonse
Annonse

Siste nytt

Ny finanslov på vei

Covid-19: Málaga sier god natt kl. 23.00

Covid-19: Stabil utvikling på Costa del Sol

Axarquía får Spanias tredje lengste hengebro

Covid-19: 31 millioner vaksiner til Spania

Covid-19: fortsatt lave smittetall på Costa del Sol

Annonse
Annonse

Les også

Covid-19: Grensene lukkes i flere andalusiske byer

Skrevet av Det Norske Magasinet

Siste skål klokken 22.30 på Costa del Sol

Ny finanslov på vei

Det grunnleggende du trenger å vite om tilbakebetalingsprosent og omsetningskrav på nettkasinoer

Covid-19: Málaga sier god natt kl. 23.00

Covid-19: Stabil utvikling på Costa del Sol

Axarquía får Spanias tredje lengste hengebro

Annonse

Les også

Covid-19: stabile smittetall i Málaga

Skrevet av Det Norske Magasinet

Black Friday slår alle rekorder

Skrevet av Det Norske Magasinet

87 prosent i Málaga overlever brystkreft

Skrevet av Det Norske Magasinet

Regn inntil fredag

Skrevet av Det Norske Magasinet
Annonse

Markante prisstigninger på biler fra nyttår

Skrevet av Det Norske Magasinet

Julebelysningen klar på Calle Larios

Skrevet av Det Norske Magasinet

Massiv vaksinasjon mot influensa

Skrevet av Det Norske Magasinet

Den skjeve siden Martin Rance

Skrevet av Henrik Andersen
Annonse
Annonse
Annonse