10. september, 2020  |  Skrevet av Inger Jakhelln

Koronabetraktninger fra nord

Vi skriver slutten av august og nyter sensommeren med en smule vemod. De lange, lyse kveldene her nord blir kortere for hver dag, og selv på varme dager er det et drag i luften som minner om at høsten ikke er langt unna. 

Passelig med regn og sol har gitt rik blomstring i haver og i skog og mark, men nå er det meste av sommerens blomster er gått i frø. Bare geiterams og reinfann og en og annen prestekrage holder stand i veikanten. I heiene blomstrer røsslyngen, og blåbær og bringebær er klare for innhøsting. Så får vi glede oss over høsten, fylle bøtter og spann og kjenne lykken når vi støter på kantareller som står og lyser i skogbunnen.

Steinaldermenneskene var samlere og jeg skryter på meg et betydelig antall steinaldergener. I disse dager fylles kjeller og fryser med frukt og bær. Jeg har høstet solbærbusken og stikkelsbærbusken og naboens kirsebærtre. Om en stund er tyttebærene modne. – Og så er vi rustet for vinteren. – Dette gjør jeg hvert år tiltross for at vi tilbringer det meste av vinteren i Spania og bare får med oss noen få krukker med blåbær til pannekakene og tyttebærsyltetøy til kjøttkakene når vi reiser. 

Vi pleier å dra i siste halvdel av september så vi ennå kan nyte restene av spansk sommervarme i luft og sjø. MEN i år … …, dette underlige KORONAÅRET? Ja, sannelig om vi vet?

På ettervinteren, mens vi ennu var i Spania, hørte vi om et nytt og farlig virus som spredte seg rundt i verden. Den 11. mars hengte jeg opp en utstilling i Sjømannskirken. Det var færre mennesker enn det pleide. Vi hadde en følelse av at det lå noe i luften, og vi var forsiktige og holdt avstand til hverandre. Likevel dro en hel gjeng til Cabopino og spiste lunsj ved normalt dekkede bord. Men rekeaftenen, som var planlagt i Norsk Forening, ble avlyst og Foreningen stengte. Dette ble siste dag med sosialt samvær.

Den 12. mars stengte alle skoler i Norge. Dette var innledningen til en «ny tid» - KORONATIDEN. Den 14. mars gikk min mann og jeg en tur i La Desembocadura, de herlige våtmarksområdene ved flyplassen. Det var nesten ikke mennesker, vi kunne riste av oss uhyggen, og vi følte oss tryggere enn i byen. 

Men den dagen reiste mange hjem til Norge, og våre nærmeste venner flyttet inn i en villa på landet.

Med ett var byen tom for folk. Vi bor Avd. Ramón y Cajal, og den ellers så livlige gaten lå helt øde. Den 13. mars går vi i selvpålagt karantene. Den 16. mars ble det innført portforbud. Det var kun lov å handle mat, gå til doktor og lufte hunden. Politi gikk i gatene og kommanderte folk til å gå hjem. 

Vi hører på norsk radio som sender koronameldinger hele dagen. Stemningen er underlig, nesten som det skulle være krig. Den 18. mars står alle på verandaene sine og klapper i hendene. Vi får med oss at det er til ære for alt helsepersonell som må stå i denne fryktelige epidemien og pleie dem som er alvorlig syke. Vi klapper også. Alvoret begynner å sige inn over oss.

På dette tidspunkt bestemte vi at vi måtte komme oss hjem til Norge så fort som mulig. Siden vi var raskt ute med bestilling, fikk vi plass på rutefly 19. mars. Så var det i hui og hast å pakke og gjøre i stand leiligheten for avreise.

Det var lite folk på flyplassen, men flyet var i rute og helt fullt da vi lettet. – Vi fikk ingen servering, ellers var alt som normalt. Men det viste seg at flyet vi skulle hatt videre fra Gardermoen til Trondheim var kansellert, så vi måtte overnatte på hotellet på Gardermoen. Der var det ikke mange mennesker, og da vi gikk i spisesalen for å få oss litt mat, satt det folk bare ved et par andre bord. Det ble servert kun én rett. Vi fikk høre at kokker og serveringspersonell var blitt permittert. 

Neste morgen gikk det heller ikke fly til Trondheim, og noen frokostservering på hotellet var det ikke. Men vi fikk en nistepakke og et kaffekrus, som vi sammen med all bagasje, hund og hundebur etterhvert fikk stablet i toget som stanset på stasjonen rett ved hotellet. Det var nesten ikke mennesker her heller. Vi fant oss behagelige plasser, åpnet frokostpakken fra hotellet, og fikk i oss litt varm kaffe. – Endelig kunne vi puste ut og la roen falle over oss. Seks timer gjennom vakkert norsk landskap gjorde godt. Vi følte oss trygge, og vi var på vei HJEM. 

Da vi låste oss inn i huset vårt, visste vi at vi ikke kunne gå ut på to uker. Vi skulle i karantene. Det så vi ikke mørkt på. Vi har barn og barnebarn som handlet for oss, vi har et romslig hus og en liten have vi kunne være i, og det gikk mot vår. Venner og kjente ringte og ønsket oss velkommen hjem. Noen ringte på døren og slo av en prat fra den andre siden av gaten. – Vi fikk en rolig tid etter dager med stress og engstelse. Vi var friske og hadde det bra. 

Men vi hadde TV og vi leste aviser og alt handlet om koronaen. «Krigsoverskrifter» sa vi. «Hvordan ville det sett ut om det virkelig var krig?» Men det slo oss samtidig at dette var jo krig. Krig mot en usynlig fiende som kunne dukke opp hvor som helst og når som helst. Den kunne være på et dørhåndtak eller på en matvare i butikken. Den kunne være i et håndtrykk eller en klem eller i et nys fra en som passerte oss på gaten.

Livet begynte å dreie seg om håndvask, antibac, gummihansker og munnbind. Èn meters avstand – to meters avstand. 

Høyskoler og universiteter stengte. Det samme gjaldt skoler og barnehaver. Jeg begynte å samle på aviser. Tenkte det måtte være interessant for kommende generasjoner å lese fra denne underlige tiden. Men det ble for mye, så jeg ga opp.

Nå har vi levd et halvt år med koronaen, eller covid-19 som er blitt den offisielle betegnelsen. Sommeren ble ikke så gal. Her var det lite smitte, og vi levde stort sett som normalt. Vi omgikkes våre venner og tok imot kjenninger som var på vei nordover. Ingen skulle reise utenlands. I år skulle alle til Lofoten. 

De fleste arrangementer ble avlyst. Olavsfestdagene, som vi alltid gleder oss til, ble ikke helt som de pleier.

Med enkle forholdsregler var livet absolutt brukbart. 

Det gjelder dessverre ikke alle. Mange er permittert fra jobbene sine. Virksomheter holder stengt, og noen er redde for konkurser. Men staten hjelper til. Nå kan vi være glade for at myndighetene har forvaltet oljepengene våre med stø hånd. 

Men verden er stygg. Vi leser om Brasil der 65 millioner mennesker er avhengig av nødhjelp, og 100.000 er døde av koronaen. Belgia er like hardt rammet, og i India mangler de kister til alle de døde. I Spania øker smitten, i Trumps Amerika, ja i hele verden.

Det gjør den også her i Norge. Da skoler, høyskoler og universiteter åpnet i høst, økte smittetilfellene her i Trondheim. Tidligere var det gamle mennesker som ble rammet. Nå rammer koronaen også barn og unge, men ingen vet hvor smittsomme de er, for mange har ikke symptomer. Det er det skumle med dette viruset. Det er nytt, ingen vet. 

Skoler og bedrifter er i ferd med å stenges på nytt. Det er restriksjoner for hvor mange som kan møtes offentlig og privat. På telefonappen kan vi følge med på hvor mange som ligger på sykehus og hvor mange som er smittet og hvor mange som dør. Ved alle inngangene på St. Olavs hospital står det vakter. Ingen slipper inn uten skriftlig dokumentasjon. Min venninne får ikke besøke sin mann på sykehjemmet, og vi ble nektet å besøke en venninne som var innlagt. 

Men vi kan ikke klage, vi som bor i Norge. Myndighetene er på vår side og gjør det beste de kan for oss. Jeg må prøve å la være å sutre hvis vi ikke kan komme til Spania, til vår hyggelige lille leilighet og ikke får se våre venner dette året.

Vi må bare takke for det vi har, og be for dem som lider. 

«HOLD AVSTAND OG HOLD UT» er helseministerens mantra. Vi slutter oss til. Og så får vi bare håpe på bedre tider.

Inger Jakhelln

Annonse
Annonse

Siste nytt

Fortsatt avløpsvannproblemer på Costa del Sol

Første sensommerregn kommer nå

Kjempeinvesteringer på vei

80 prosent av kystens hoteller lukker

Svensk fond kjøper idealista.es for 1.300 millioner euro

Salg av luksusboliger stiger i Marbella

Annonse
Annonse

Les også

Covid-19: Bare Madrid bekymrer

Skrevet av Det Norske Magasinet

Spansk laboratorium skal produsere vaksine til hele EU

Fortsatt avløpsvannproblemer på Costa del Sol

Første sensommerregn kommer nå

Kjempeinvesteringer på vei

80 prosent av kystens hoteller lukker

Svensk fond kjøper idealista.es for 1.300 millioner euro

Annonse

Les også

Økonomiske innstramninger på vei

Skrevet av Det Norske Magasinet

Vil spanjoler noensinne komme i tide?

Skrevet av Karethe Linaae

7 på gaten - September 2020

Skrevet av Karethe Linaae

Koronabetraktninger fra nord

Skrevet av Inger Jakhelln
Annonse

Tentudía og Jerez de los Caballeros

Skrevet av Else Byskov

Veras Veranda: Mormors nøttesmåkaker

Skrevet av Natalina Atlanta Bramsted

Plast-diett – del 2: Badet og barnerommet

Skrevet av Sara Laine

Naturen glemmes i Coronapandemien

Skrevet av Sara Laine
Annonse
Annonse
Annonse