30. januar, 2020  |  Skrevet av Else Byskov, fotos av Erik Gadegaard og Else Byskov

Verdenssensasjon – et funn av kjempestore krystaller har satt Pulpí (Almería) på verdenskartet

Her står vi klar til avgang: Fra venstre er det: Tue, Hanne, Erik og Else.

Pulpí ligger i den nordøstligste enden av Almería-provinsen, og det var en ganske ukjent landsby, inntil det ble gjort et funn av verdens neststørste geode i nærheten. En geode er en hul, geologisk formasjon, som ofte finnes i vulkansk lava. Inne i et hulrom er det skapt betingelser for at vannet kan legge seg og med tiden danne krystaller. Og her har man funnet en geode som er 8 m lang og 2 m bred. Noen av krystallene er over 2 m lange og deres gjennomsiktighet og glans er helt unik. Disse krystallene danner en eventyrlig verden, som man nå kan se. Vi har dratt til Pulpí for å sjekke dette ut nærmere. På tilbakeveien fikk vi en kald dusj i byen Urrácal, men det kommer jeg tilbake til.


Geoden ble oppdaget i 1999 av et lag med mineraloger som var på utforskning i den gamle gruven La Mina Rica i det vulkanske landskapet mellom Pulpí og San Juan de Terreros i det ytterste hjørnet av Almería-provinsen, og det er den største geoden som er funnet i Europa, og den neststørste i verden. Det var et imponerende funn, og det var klart at geoden skulle vises for offentligheten. Allikevel gikk det 18 år med byråkrati før arbeidet med å gjøre stedet klart til besøk startet, og det var først i oktober 2019 at gruven ble åpnet. Vi fikk tid 31.10. 2019, så vi var heldige å være blant de første til å se dette forunderlige stedet. 

Utsikt mot havet fra P-plassen. Det er byen San Juan de los Terreros man kan se, og på den høye bakken til høyre ligger borgen. Adgang til den er med i prisen.

Det er 315 km fra Málaga til Pulpí, så utflukten krever en overnatting. Vi hadde kjøpt billetter online (det må man) på: www.geodapulpi.es og det koster 22 € pr. person å komme inn. Men så får man til gjengjeld også en rundtur av en kyndig guide på nesten to timer, så prisen er rimelig. Man finner geoden på vei A 350, og faktisk ligger den nærmere byen San Juan de los Terreros enn Pulpí. Man skal være ved stedet 30 min. før den tiden man har booket, så vi ankom 15.30 og fikk utlevert billetter som vi kunne henge rundt halsen.  Hver gruppe består av 12 personer, og rundvisningen er på spansk. Hvis man selv har en gruppe på 12 personer kan man få rundvisning på engelsk. Kl. 15.45 ankom vår guide María, og så vandret vi ned mot gruveinngangen. Man kommer ikke inn i høyhælte sko, så ta flate joggesko på. Besøket innebærer en gåtur på knappe 5 km totalt – 4 km i gruveganger og opp og ned 166 trappetrinn pluss vandring ned til gruveinngangen, men det er ikke noen hard tur.

For å beskytte krystallene har Almerías universitet uttenkt et spesielt system, som begrenser antallet besøkende, regulerer temperaturen (det var 20 grader), fuktighet og C02-nivå. Jo, geoden blir passet godt på. 

Gruven ligger i et forrevet lavalandskap, og man kan fremdeles se ruiner av kontorbygninger og gruvetårn som ble bygget mens gruven fremdeles var i drift. Det var især jern og bly man utvant, og det var en rik gruve som fungerte i ca. 100 år – fra 1840 til Borgerkrigens utbrudd i 1937, hvor det hele stoppet opp. Det skulle så gå 62 år før gruven ble gjenoppdaget, og 82 år før den ble gjenåpnet.

Nede ved gruveinngangen får vi utlevert hjelmer og får vite at man ikke må fotografere på måfå inne i gruven. Det er kun tre steder hvor man kan ta bilder, og de blir utpekt av guiden. Øv! Og så går vi inn. Gruvegangene er fint belyst og det er tydelig at man har gjort mye ut av å lyse rikelig opp, så man ikke skal gå rundt i halvmørke.  Vi stopper opp en masse steder, og guiden forteller om mineraler, krystaller og det harde livet i gruven. 

Hanne står og er klar til at gå inn, mens Tue er inne og María tenner og slukker lyset.

Et sted er det risset streker inn i klippen, og vi får vite at det var for at gruvearbeiderne kunne holde rede på de lassene med malm som de hadde hugget ut. To gruvearbeidere jobbet sammen, og de skulle hver dag prestere 38 lass med malm á 1000 kg. Hvis de ikke nådde 38 lass, men kun 37 eller mindre, så fikk de ingen lønn! For en utnyttelse av menneskelig arbeidskraft! Rent slaveri. Vi gyser litt når vi går rundt her nede og kikker på de få enkle etterlatenskaper, de stakkars gruvearbeiderne har latt ligge igjen. 

På et sted står vi tett og nå blir lyset slukket. Guiden María viser tre - fire slags selvlysende mineraler... noen er lilla, andre oransje, noen gule... det er et meget sjeldent syn. 

Plutselig står vi over en lang vindeltrapp, som vi skal ned for å komme ned til den store geoden. Trappen er fin og solid, og jeg teller rundt 80 trinn. Så står vi nede i et stort rom med høyt opp til taket. Her er det en mindre geode, og den må vi gjerne fotografere – den ligger åpent, så man kan se den fra gruvegangen. Nå skal vi videre ned flere metaltrapper – ned til det femte nivået, hvor den store geoden finnes. Vi må kun gå ned to og to, og der nede sitter María og leder slagets gang: Her skal vi ta av hjelmen og så krype enkeltvis halvveis inn i et lite rom. Når vi er inne tenner María lyset, og wow, så er vi midt i det indre av den store geoden. Det er et forunderlig syn, i sannhet en lysende krystallverden full av magi og fortryllelse. Vi får hver kun et kort glimt, og så må vi kravle ut igjen.  Foran den trange inngangen blir vi fotografert to og to, og det er så det. 

Så må vi tilbake opp alle trappene og gjennom gruvegangene. Endelig, etter nesten to timer, står vi atter igjen ute i det fri. Herlig, herlig. Men besøket er en fin opplevelse – ja, den er helt enestående og utenom det vanlige.

Med i prisen på billetten er et besøk i borgen i San Juan de los Terreros, og vi kan se borgen på en høyde helt nede ved kysten. Den stenger dog kl. 18, så vi rekker det ikke. Men for dem som har tidligere inngangstider til geoden kan det nås, og det er etter sigende et fint sted med en god utsikt.

Nå holder det på å bli mørkt, og vi må finne vårt hotell. Vi har valgt å bo på golfhotellet Valle del Este (4 stjerner), som ligger rett syd for byen Vera, ca. 25 km. unna. Se: www.valledeleste.es  Her får man virkelig valuta for pengene: et fint dobbeltrom med balkong og utsikt koster 70 € inkl. frokost. Om kvelden er det buffet til 15 €, og det er deilig variert mat. Frokosten er super, så vi er veldig tilfreds med vår overnatting. 

Og nå skal vi besøke landsbyen Urrácal, som ligger ca. 45 km. fra hotellet i vestlig retning. Vi har nemlig lest om den berømte kløften El Estrecho de Urrácal, og det har gitt meg blod på tann. Den er så flott og imponerende. Man kan se fotos ved å Google: Estrecho de Urrácal. Jeg er helt vill i varmen, og har funnet en rute på Wikiloc som fører gjennom kløften. En rute på kun 2,9 km, så det lyder jo lett nok.

Erik og Else foran den store geoden.

Vi finner lett rutens start, og går ned i kløften fra den nordlige enden. Her ser den vill og farlig ut, med en masse løst kratt, gamle rør, murer, klipper og annet godt. Innbydende er det ikke. Etter bare 100 m snur Erik og Tue, for det er vanskelig å finne fotfeste. Hanne og jeg fortsetter litt lenger, men så kommer vi til et sted hvor det er et dropp på 3 meter, så det går jo ikke. Vi snur også, og jeg tenker: så må vi bort i den andre enden.

Vi kjører så bort til den andre enden, idet vi følger Wikiloc-ruten, som går på en vei ovenfor kløften. Borte i den andre enden fører en grusvei ned i kløften, så jeg er igjen optimist. Men de to herrene jeg har med er kyllinger, så de melder straks pass. Og ja, det ser ikke lovende ut. Hanne og jeg fortsetter litt lenger, men nede i kløften gir også Hanne opp – man skal hoppe over en elv og det er ingen sti. Så må jeg, igjen fortsette alene. Erik står oppe på kanten av kløften og dirigerer med høye rop og ser bekymret ut. Men ufortrødent fortsetter jeg bortover en olivenmark med en sti som snart ender, og nå står jeg nede i kløften. Fint! Men litt lenger borte er det slutt. Et stort stykke av klippen ligger nede i bunnen og fyller det hele. Det er dekket av skittent grønt vann. Jeg må gi opp. Jeg må konstatere at akkurat nå, så skal man - hvis man skal se midten av kløften (som er den flotte delen) fires ned fra et helikopter. Et voldsomt regnvær har gjort adkomsten til kløften umulig. Man kan oppfordre om at kommunen lager en ryddet sti. Men inntil da er kløften utenfor rekkevidde, med mindre man har neoprendrakt, og klatreutstyr med. 

- Men Urrácal har også en annen severdighet, og det er El Mirador de la Cerrá. Oppkjørselen starter rett ved byskiltet og akkurat der hvor vi stoppet for å angripe fra den sydlige enden av kløften. I lys av kløftfiaskoen oppfordrer jeg nå til at vi kjører opp og ser på utsikten fra denne miradoren. Vi kjører derfor opp en grusvei, men et par km. oppe står det et skilt om at det fremdeles er 5 km igjen. Det er for mye for Erik som nå protesterer, og det er sant: veien er elendig og humpete. Vi snur og tar imot nok en kald dusj fra Urrácal.

Nå er vi sultne, og kan bare håpe at denne lille flekken av en by med rundt 350 mennesker (byen har morsomt nok sitt eget flagg, som henger foran rådhuset) kan by på mat. Vi har fått vite at El bar de Antonio serverer mat, så vi begir oss opp i sentrum. Vi vandrer gjennom byen og passerer det gamle ´lavadero´ fra 1947. Den gangen var dette det siste skrik i vaskemaskiner, med mange vaskeplasser, masse rennende vand og overdekket. Fint er det.

Oppe på torget ligger både kirken og rådhuset – og bar La Plaza, som er identisk med El bar de Antonio. Utenfra ser den meget skrøpelig ut, og vi våger oss nesten ikke inn. Men se så: en vennlig og effektiv dame kommer oss i møte og får oss benket ute foran baren. Vi får vite hva de har, og vi bestiller. I tillegg til hva vi har bestilt kommer damen med flere retter som hun synes vi skal spise, og det hele er supergodt. Ja, altså som når ´Mor står på kjøkkenet´-godt.  Vi spiser til vi stuper. Så ber vi om å betale, og Antonio kommer selv ut og sier at det ble 39 €. Det var hverken meny eller regning. Men hva skal man med den slags nymotens ting når maten er supergod og et funn til prisen? Så Urrácal hadde likevel et ess oppe i ermet til oss. 

Vi kjører nå hjem idet vi krysser fjellkjeden Sierra de los Filabres mellom Olula del Rio og Tabernas.  En fin og flott tur, og så er det bare hjemover på motorveien A 7. 

Annonse
Annonse

Siste nytt

Ruta del Sol kommer til Mijas

AL-Thani fjernet - Malaga CF styres nå av en administrator

Mellom 50 og 100 narkotikamafiaer på Costa del Sol

Stort forretningsprosjekt til Málaga

Ny landingsplass for helikopter

På skøjter for Cudeca

Annonse

Les også

Hotel Villa Padierna blant de beste i verden

Skrevet av Det Norske Magasinet

Direktefly mellom Málaga og Tel Aviv

Ruta del Sol kommer til Mijas

AL-Thani fjernet - Malaga CF styres nå av en administrator

Mellom 50 og 100 narkotikamafiaer på Costa del Sol

Stort forretningsprosjekt til Málaga

Ny landingsplass for helikopter

Annonse

Les også

Bli Bedre – med Osteopat DO Helge Skåtun

Skrevet av Det Norske Magasinet

Norsk TV er tilbake på Costa del Sol

Skrevet av Det Norske Magasinet

Store nyheter fra The White House Marbella

Skrevet av Det Norske Magasinet

Designa Køkken — samme stil, samme selskap, nye lokaler

Skrevet av Det Norske Magasinet

Claudia Lonsdale Nøss (beauty terapaut) åpner nå i Calahonda

Skrevet av Det Norske Magasinet

Et liv dedikert til rovfugler

Skrevet av Tom Halvorsen, tom@norrbom.com

Meksikansk storsvindler arrestert i Marbella

Skrevet av Det Norske Magasinet

Debatt om aktiv dødshjelp

Skrevet av Det Norske Magasinet
Annonse
Annonse