20. juli, 2020  |  Skrevet av Henrik Andersen

På den andre siden... Hvor ble generasjonsskiftet av?

Pedro Sánchez (PSOE), Pablo Casado (PP), Pablo Iglesias (Podemos), Albert Rivera (tidligere Ciudadanos), Santiago Abascal (Vox)

Forhåpningene var kjempehøye før parlamentsvalget i 2015. Efter tre tiår med et tungt to-partisystem, sto Spania foran nye tider med det første valgskredet siden demokratiets gjeninnføring i 1977. 

De to nye partiene, Podemos og Ciudadanos, stormet frem i meningsmålingene ledet av unge, friske og veltalende politikere. Både Pablo Iglesias og Albert Rivera var symbolene på generasjonsskiftet i spansk politikk. Nye tider med moderne politikere som forstår kompromissets kunst og hvordan man skal lede konstruktiv opposisjon - slik som vi er vant til i det meste av Europa. Håpet om nye tider ble også preget av at nettopp dette valget ble avgangen for store deler av den gamle, etablerte garde i spansk politikk ledet av Rubalcaba, Zapatero og senere Mariano Rajoy.

Det nye blodet i det spanske parlament spredte seg raskt til de ytterste punkter av landets fylker og kommuner, hvor både Podemos og Ciudadanos flere steder fikk avgjørende innflytelse. Denne nye generasjonen var som et nytt håp for et trengende Spania, som kjempet med voldsom høy arbeidsløshet, en like så høy statsgjeld og noen sosiale problemer som man må se for å kunne forstå. En håndfull år senere må man i dag dessverre konstatere at det nye blodet størknet raskt og at landet har bruk for en omfattende blodoverføring for å bli politisk helbredet. Dagens partiledere og frontfigurer i de spanske partiene er nemlig verre enn deres forgjengere. Det beste – eller verste – eksempel så vi etter parlamentsvalget i april i fjor. PSOE og Ciudadanos hadde sammen absolutt flertall i parlamentet. Saken var klar, for blant de nåværende fem største partiene i spansk politikk er det nettopp disse to som står nærmest hverandre. MEN Pedro Sánchez var blitt fornærmet på Albert Rivera, fordi Cuidadanos i Andalucía hadde droppet samarbeidet med fiaskoen Susana Días og nektet å sette seg til forhandlingsbordet. Dette brakte en mørk side frem i Albert Rivera, som uten tanke på konsekvensene beordret sine tropper i samtlige landets fylker og kommuner å bryte all kontakt med PSOE. Og så var vi tilbake til de gamle, stive blokkene, som vi ellers akkurat hadde fått myknet opp.

På rekordtid fikk Rivera omdannet Ciudadanos fra et moderne, fleksibelt parti til et gammeldags, firkantet parti med skylapper – akkurat som alle de andre. 

Til valget et halvt år senere gikk Ciudadanos fra 57 til 10 mandater og Albert Rivera måtte forlate partiet sitt og gå tilbake til sitt gamle støvete advokatkontor. I hans arkivkasser ligger det et prosjekt om den sterke flertallsregjeringen som landet unektelig ville ha hatt glede av i dag. I stedet har den nye generasjonen av håpefulle politikere omdannet parlamentet til noe som minner om en blanding av et loppemarked og et amatørteater. Det prutes litt om prisen på de altavgjørende stemmene fra de katalanske og baskiske separatistpartier og når Pablo Iglesias, Pablo Casado og Santiago Abascal går på talerstolen, leder deres innlegg tankene mot gratis forestillinger på kystens amatørteatre. 

Noen ler. Andre gråter. Noen hisser seg opp. Og så er det de som er likeglade. Til slutt er det dem som er litt av alt. Denne gruppe hører nok jeg til, for det er vanskelig å ikke komme rundt hele følelsesregistret når man ser hvordan dagens politikere opptrer, velvidende om at Spania står foran sine største økonomiske og sosiale problemer siden borgerkrigen. 

Første samling i det tverrpolitiske rådet som regjeringen har sammensatt for å finne en felles grunn for gjenoppbygningen av landet, varte knapt en halv time. Så fløy skjellsordene gjennom luften. Da Pablo Iglesias begynte å kalle Vox for fasister og selv blev kalt marxist, måtte ordstyreren hive inn håndkleet og oppheve samlingen. Et trist syn – men et klart innblikk i nivået til den nye generasjonen i spansk politikk. Jeg er sikker på at ”de gamle” hadde gjort det bedre. Spesielt Alfredo Rubalcaba (PSOE) og Mariano Rajoy (PP) skulle nok kunne ha samlet troppene til et bredt politisk flertall for et sterkt, felles prosjekt til gjenreisning av nasjonen. Dette er i dag et nærmest naivt ønskesenario. 

Skal spanjolene – og vi andre – videre, må vi selv brette opp ermene. Det kommer ingen hjelpende hender fra Madrid.

Annonse
Annonse

Siste nytt

Ny lov for byplanlegning på vei

Byggebransjen i gang igjen

Bekymring for de mange små Covid-19 utbruddene

Plaza Mayor utvider sitt designeroutlet

Coronakrisen rammer eiendomsmarkedet

Covid-19: bekymring for nye små utbrudd

Annonse
Annonse

Les også

Tordesillas

Skrevet av Rikke Iuell Printz

Tinto de Verano og andre avkjølende spanske sommerdrikker

Plast-diett – Del 1: Plast-diett på kjøkkenet

Casabermeja – fin småby med Andalucías største arkeologiske frilufts ’museum´

10 gode råd for å unngå hackerne i sommerferien

10 spanske byer

På den andre siden... Hvor ble generasjonsskiftet av?

Annonse

Les også

Baraja española - den spanske kortleken

Skrevet av Sara Laine

Espadrillos

Skrevet av Rikke Iuell Printz

Picassos liv sett gjennom Kunst, kjærlighet og slagene mellom

Skrevet av Jette Christiansen

SHOPPEDILLA

Skrevet av Karethe Linaae
Annonse

Dekker private reiseforsikringer når det er epidemi?

Skrevet av Det Norske Magasinet

Bli palmefadder!

Skrevet av Det Norske Magasinet

Veras Veranda: Havregrynskaker

Skrevet av Natalina Atlanta Bramsted

Nytt fra Sjømannskirken (Juli/August 2020)

Skrevet av Det Norske Magasinet
Annonse
Annonse
Annonse