Nytt fra Sjømannskirken (Februar 2021)

2 minutter med sjømannspresten

Et av de mest brukte metaforene for livet, brukt i litteratur og taler, er livet som en vei, en reise. Kanskje er det en klisje, kanskje er det oppbrukt. Men samtidig kan det hende at det er en mye brukt metafor fordi den funker og er gjenkjennelig for de aller fleste. Tenk deg at du står på en sti med veien foran deg og bak deg. Noen mennesker har akkurat begynt sin vandring og andre er snart i mål og har mesteparten bak seg. For den som har livet og veien foran seg er det viktig å kunne se fremover. Kunne se at landskapet er vakkert, at veien er trygg, at veien er overkommelig. Så kan utsikten gi energi til å gå videre. For den som er på slutten av veien er det også viktig å kunne se tilbake og kjenne at reisen gav mening. Nå som det igjen er strenge restriksjoner både i Spania og i Norge, og en ny bølge med smitte, kan den veien vi trodde vi så, igjen ha blitt tåkelagt. Det er ikke lett å gå i tåka. Hva kan vi planlegge å se frem til? Vi har erfart at mye kan forandres over natta. Når en ikke vet hva fremtiden bringer blir opplevelsen av øyeblikket også påvirket. Vi trenger fremtidshåp. Og håp er ikke nødvendigvis det samme som optimisme eller positiv tenkning. Nei – håpet er troen på det gode og tilliten til at det gode er sterkest. 

I kirkeåret går vi nå inn i fastetiden. En tid der vi følger Jesus på vei mot Jerusalem. Han vet at han skal dø. Det som venter ham er smerte og ensomhet – men han går allikevel. Evangeliet forteller oss at døden ikke var sterkest. At livet vant. Påskemysteriet er jo dette at Jesus står opp igjen. Det er en håpsfortelling. For meg handler mye av det kristne prosjektet om å kunne henge min egen livsfortelling på den større fortellingen. Og nå som tåkeferden tetner til er det godt å kunne henge seg på håpsfortellingen. Ikke som en urealistisk optimisme. Ikke som påtvunget positiv tenkning. Men i tillit til at det gode er sterkest. Også den dagen min egen fortelling og vandring går mot slutten, ønsker jeg å henge meg på håpsfortellingen. 

Med ønsker om en god faste!

Caroline Lygre

Sjømannsprest på Costa del Sol

Stengt kirke

Sjømannskirken holder stengt i hele februar måned pga. høye smittetall for Covid-19. Vi anser det ikke som forsvarlig å åpne for normal drift før tallene er betraktelige lavere og smittetrykket redusert. Følg oss på facebook, hjemmeside og nyhetsbrev der vi vil komme med oppdateringer. 

Slik jobber vi under pandemien

Mye av arbeidet vi gjør i Sjømannskirken er ikke synlig for folk flest. Under pandemien har vi fått mulighet til å finne nye måter å jobbe på. 

DIGITALE MØTEPUNKT: Menighetspedagog Silje driver forskjellige digitale møtepunkt for ungdom.

SYKEBESØK: De diakonale medarbeiderne Jannecke og Jan forbereder hjemmebesøk og utkjøring av hjelpemidler.

TELEFONKONTAKT: Diakon Solveig i samtale med en av mange nordmenn på Costa del Sol. Flere av kirkens ansatte har gjennom pandemien hatt kontakt med kirkens mange frivillige både i Norge og i Spania. 

TIDEBØNN: Hver dag holdes det tidebønn på El Campanario, og sjømannsprest Caroline tenner her lys for nordmenn på Costa del sol. 

Vil du bli kontaktet?

Vi holder kontakten med mange av dem vi nå ikke kan møte gjennom telefonsamtaler. Hvis du ønsker å bli kontaktet så kan du sende oss en e-post på elcampanario@sjomannskirken.no. Vi er også tilgjengelig på telefon +34 952 939 800 fra kl. 10.00-15.30, tirsdag-søndag.