17. mai, 2020  |  Skrevet av Else Byskov, fotografier av Erik Gadegaard og Else Byskov

Montfalcó - Cataluñas villeste tursti

Montfalcó er navnet på en gammel nedlagt landsby hvor bare ett hus står igjen. Dette er nå blitt ombygget til en ´albergue´ eller refugium, hvor man kan overnatte hvis man vil prøve seg på en utrolig tursti. Det gjør jo vi gjerne, så vi tilrettelegger vår årlige biltur til Danmark slik at vi kan avlegge et besøk i Montfalcó på veien. Avstanden er ca. 1000 km. fra Málaga til Montfalcó, som ligger litt nord for Llerida i Cataluña. Faktisk ligger Montfalcó i Aragón regionen, hvor den enorme kløften som vi skal besøke danner grensen mellom de to regionene Cataluña og Aragón. Det ble en helt spesiell opplevelse, som gjerne må gjentas.

Vi bestilte værelse på ´el albergue´ ved å ringe nummeret vi fant på nettsiden deres:  http://www.alberguemontfalco.com/el-albergue  Her kan man se huset, priser og noen av turstiene som går ut fra stedet. Huset har 44 sengeplasser. De har et par sovesaler til 8 personer som de fleste overnatter i, men det er også 6 dobbeltværelser med bad, og vi tok ett av dem. Et dobbeltværelse koster 45 . Vi tok halvpensjon til 14 € pr. person  - en utrolig pris for frokost og 3 retters kveldsmat. 

På nettsiden hadde vi lest beskrivelsen av turen som vi ville sette ut på: RUTA DE LAS PASARELAS DE MONTFALCÓ Y CONGOST DE MONT REBEI. (Las pasarelas de Montfalcó er to trekonstruksjoner som henger på to loddrette klippevegger og El Congost de Mont Rebei er stedet i kløften hvor de to motsatte klippeveggene kommer nærmest hverandre, så det er under 10 meter mellom dem. Se under ”Qué hacer” og finn ruten. Der er også en masse andre ruter og aktiviteter man kan gjøre, så her er det galskap for alle pengene. 

Nettsiden opplyser at hele ruten kan gjøres på 3 timer, så vi tenkte at det var ok om vi startet ved 16 tiden. Vi ankom nemlig fra Cuenca, og kunne ikke være fremme før - dels fordi vi var opptatt med å kjøre igjennom det praktfulle landskapet i Serranía de Cuenca og dels fordi de siste 15 km. inn til alberguet tok oss nesten en time på en grusvei. Man forlater asfalten i en bitteliten landsby som heter Viacamp. (GPS-en finner lett tettstedet, som ligger på N 230). Her leder et skilt mot Montfalcó.  Og nå har vi altså kommet helt ut på landet, hvor det bare er øde og kun få mennesker. Faktisk befinner vi oss i Pre-Pyreneene, altså Pyreneenes sydlige kant, litt sydvest for Andorra. 

Montfalcó ligger høyt over kløften som danner grensen mellom de to regionene, med en fabelaktig utsikt utover vannet som renner i juvet. Så snart vi ankommer, ber vi den unge bestyreren om å vise oss veien til der stien vår starter. Vi får vite at vi må være tilbake kl. 20.00 presis, da kveldsmaten serveres. Vi griper derfor stavene og gir oss i vei. Ruten går på begynnelsen gjennom en skog ned mot vannet. Vi passerer en gammel kilde og en vaskeplass som ble brukt den gangen Montfalcó var en bebodd landsby. Stien fortsetter nedover til vi når vannet. Og så er det ikke mer sti. Til gjengjeld har de bygget en trappeformasjon, som er festet direkte i den loddrette klippen. Vi lar stavene ligge igjen, for de er kun til bry i slike oppstigninger. Trappen er bratt og smal og ikke noe for folk med høydeskrekk eller dårlige nerver. Det er ganske oppskakende, men vi har jo nerver av stål og baller av granitt, så vi kravler entusiastiske opp uten å kikke ned i intetheten som kommer til syne mellom trinnene. På toppen får vi nå beundre det helt enestående fjellandskapet. Rio Noguera elven har brukt flere millioner år på å grave seg igjennom dette klippemassivet og skapt en helt unik natur. Jeg har i hvert fall aldri sett noe lignende. Det får meg til å tenke på hvor mye man kan oppleve i Spania. De mange unike stedene er ikke så over-reklamerte som de kanskje er i andre land, så man blir gang på gang overrasket over å finne disse ukjente naturperlene. 

På toppen av trappen forsetter igjen en normal sti mot nord. Vi har nå gått i over en time og bør tenke på å gå tilbake til alberguet igjen, for vi har dårlig tid. Erik setter seg på et flatt sted og sier at jeg må gå videre alene. Det gjør jeg så i halvgalopp, for jeg SKAL jo til stien i form av en trekonstruksjon som henger rett på en loddrett fjellvegg, og som går i sikksakk opp klippen. Innen jeg når dit får jeg øye på en hengebro langt der nede, som leder over kløften mellom de to regionene. Den vil jeg jo også meget gjerne nå, men jeg innser at tiden er for knapp. Men nå står jeg nedenfor tre-stien og det er virkelig den villeste sti jeg noen sinne har sett.  Jeg har kjempelyst til å gå opp, men jeg er jo ikke fri for høydeskrekk og har ikke tid. Skuffet må jeg innse at jeg er nødt til å snu. Jeg ergrer meg stadig over at jeg ikke fikk gått den. Trening gjør mester!  

Jeg forter meg tilbake til Erik og sammen kryper vi ned tretrappen og gyser ennå en gang over hvor hårreisende den er. På bunnen gjenforenes vi med våre staver og begynner stigningen med ca. 300 meters høydeforskjell mot alberguet. 

Vi er fremme allerede ved 19.30 tiden, så jeg kunne godt ha tatt et stykke av den ville tre-stien. Jeg er ganske sur, fordi det sto på nettsiden deres at turen helt over til Cataluña siden via hengebroen ville ta 3 timer, avhengig av vœret. Ved stiens start snakker vi med et ungt italiensk par som hadde gjort hele ruten til el Congost de Mont-Rebei (der hvor klipperne nesten møtes) og de hadde brukt 7 timer – dvs. en hel dag. Nok en gang forbanner jeg tidsangivelsene som blir brukt i Spania med et system de kaller MIDE. Glem det! Det er for 20-årige topptrente kjempeoptimister og ikke noe for alminnelige mennesker. Man kan rolig fordoble den angitte tiden. Hadde jeg vist det, hadde vi naturligvis satt av nok tid. Jeg ergrer meg gul og grønn, for det er jo ikke hver dag man kommer på disse kanter.

Vel over hengebroen støter den lokale stien på GR 1, som er en av de historiske lange gå-stiene som finnes i Spania. Her snur man til venstre på GR 1 inntil man kommer opp til stedet som heter Congost de Mont-Rebei. Congost betyr en smal kløft på katalansk og er så smal her at man nesten kan røre ved den motsatte siden, i hvert fall hvis man har en lang arm. Dette er rutens mål og herifra snur man og går tilbake samme vei som man kom. En tur man garantert aldri glemmer.

Tilbake på alberguet kan vi konstatere at er stedets eldste, for alle de andre er ikke en dag over 30. Men det er helt greit, vi spiser hyggelig kveldsmat med et ungt hollandsk par, som bor i telt et sted ute i ødemarken. Aftenen går med til prat og det er bra for det er ikke leselys i værelset. Vi kan like gjerne gå til sengs, og det gjør vi. 

Turen tilbake til asfalten neste morgen er nervepirrende. Har vi nok bensin? Det går akkurat, men heller ikke lenger, så ha full tank innen du kjører inn mot Montfalcó for grusveien sluker bensin som en glupsk ulv. Og så kjører vi glade videre over Pyreneene på hittil ukjente småveier og fryder oss over ville utsikter på alle sider.

Annonse
Annonse

Siste nytt

Kvalitetsstempel til fire andalusiske byer

Covid-19: stor reduksjon i antall smittede

Costa del Sol jubler over Fase 2

Flere hoteller åpner igjen, men...

Costa del Sol i Fase 2 fra mandag

Restauranter kan være åpne til kl. 03.00

Annonse

Les også

Tro, Håp og Avgiftning

Skrevet av Anni Dahms

Málagas byfest avlyst

Estado de Alarma fortsetter til 21. juni

Kvalitetsstempel til fire andalusiske byer

Covid-19: stor reduksjon i antall smittede

Costa del Sol jubler over Fase 2

Flere hoteller åpner igjen, men...

Annonse

Les også

Flere vaksiner på vei - men ikke før om et år

Skrevet av Det Norske Magasinet

Costa del Sol på vei mot Fase 2

Skrevet av Det Norske Magasinet

Turistsesongen begynner i slutten av juni

Skrevet av Det Norske Magasinet

Spania innfører ny borgerlønn

Skrevet av Det Norske Magasinet

Millioner av spanjoler i økonomiske problemer

Skrevet av Det Norske Magasinet

Obligatorisk å benytte munnbind

Skrevet av Det Norske Magasinet

Hilton Hotel klar for åpning

Skrevet av Det Norske Magasinet

Hotel Gran Vía Logrono

Skrevet av Sara Laine, sara@norrbom.com
Annonse
Annonse