12. november, 2020  |  Skrevet av Karethe Linaae

Gla’ sykkeltur på den grønne vei

Vias Verdes er et nettverk av ’grønne veier’ som strekker seg over hele det iberiske kontinentet. Siden 1993 har mer enn 3000 km av Spanias nedlagte toglinjer blitt konvertert til sykkel- og gangveier som del av de europeiske greenways. Disse kan benyttes gratis av alle - til fots, på sykkel, i rullestol, med barnevogn eller i sadel. Det norske magasinets redaktør med mann prøvde en av de 120 spanske sykkelrutene.

Andalucía tilbyr mange spennende aktiviteter, men hvis du er ute etter noe for hele familien og enhver aldersgruppe, kan vi absolutt anbefale en sykkeltur på territoriets nedlagte toglinjer. På grunn av jernbanenes standard vidde, åpne svinger og begrensede stigningsgrad, bukter disse veiene seg bedagelig over landskapet uten for store opp- eller nedoverbakker. De er brukervennlige og praktisk umulig å sykle seg bort på. Skiltingen er upåklagelig og inkluderer avstander til neste stoppested, trafikkskilt når man krysser en sjelden gårdsvei og skilter for severdigheter. Vi ser også et og annet advarselskilt for Spanias legendariske Toros Bravos, men de er heldigvis bak gjerder.

Besøkende kan finne vann, toaletter og spisesteder på mange av de tidligere togstasjonene, i tillegg til informasjonspaneler, rasteplasser og utsiktsplattformer underveis. Målet med turveiene er å forbedre mulighetene for ikke-motorisert turisme, i tillegg til å fremme naturkunnskap, sunnere livsstil og bidra til distriktsutvikling og lokal sysselsetting. 

Sykkelutleie med full service 

Vi har valgt Via Verde de la Sierra mellom Olvera og Puerto de Serrano i provinsen Cádiz og kjører til Olveras gamle togstasjon på en solrik høstdag for å hente våre leiesykler. Mens de korteste vias er bare et par kilometer lange og de lengste er over 100 km med overnattingsmuligheter underveis, er denne ruten midt på treet - 36.5 km eller 73 km tur-retur. Veien er også del av den søndre Camino de Santiago de la Plata og sies å vœre en av de vakreste og mest premierte greenways i hele Europa. 

Sykkelutleie er åpent fra 09.00 til 18.00, men det må man visst ta med en klype syd-spansk salt, for ikke en sjel er der når vi ankommer. Mens vi venter tar vi oss en kaffe på den nedlagte stasjonen hvor de akkurat har begynt å bringe ut de første bordene. Ikke noe problem. Vi har dagen for oss.

Den unge servitøren forteller at stasjonsbygningen faktisk aldri ble åpnet som sådan og at tog heller aldri gikk langs denne jernbanen. Toglinjen som skulle binde sammen landsbyene mellom Jerez de la Frontera og Almargen, ble påbegynt på 1920 tallet, men økonomiske nedgangstider og den spanske borgerkrigen stoppet prosjektet før åpningen. Inntil nå.

Et par minutter senere kommer fyren som leier syklene slentrende og sier at han er klar. De har alt fra terreng- og tandemsykler til sykkelseter for småbarn og en pedaldrevet rickshaw for familier. I tillegg har de elektriske sykler, men det er å jukse synes vi, spesielt nå når vi føler oss friske og raske. Vi har reservert et par terrengsykler over nettet som vi får både prøvd og justert. De har gode skivebremser og skive-gir og virker helt OK, kanskje bare litt harde seter for min bakdel. Utleieren forsikrer at vi er i trygge hender. Skulle vi få problemer, kan vi bare ringe et mobilnummer på sykkelen så kommer de kjørende med reservehjul eller hva det skulle vœre. I verste fall gir de oss nok en skyss tilbake, hvis vi ikke orker å sykle lenger. Han viser oss et kart over ruten og informerer at de fleste snur halvveis, siden det tar gode 3.5 timer én vei og lengre tilbake når ruten leder gradvis oppover. 

Klokken er nesten 10 før vi kommer i gang, hvilket vil si vi har 8 timer før syklene må vœre levert tilbake. Ja, ja. 73 km, det greier vi da, tenker jeg i mitt stille sinn. Og det hadde selvsagt ikke vœrt noe problem hvis vi hadde vœrt drevne syklister, men vi har faktisk ikke sittet på en sykkel siden vi flyttet fra Canada for snart åtte år siden…  

På to hjul i la Sierra

Å, så deilig det er å vœre på sykkel igjen!” roper jeg ut så snart vi er avgårde. Alt går lett og veiene er utmerkete. De første par kilometerne er til og med asfaltert, men deretter er det grus og sandveier. Vi ruller i vei, jeg med et permanent glis fra øre til øre, forbi et kupert landskap av åkrer og olivenlunder hvor jeg stopper og tar bilder annenhver kilometer. Vi kommer til den første av mange tuneller og dets perfekte operahusekko får meg til å synge høyt. Dette går som en drøm!

Etter 5 km suser vi forbi den første nedlagte togstasjonen og vinker til noen som sitter i skyggen av stasjonsruinene. Veien leder videre inn i en Middelhavsskog med krokete eiketrær, popler, oleander og ville oliven. Det er få folk på veien i dag. De fleste vi møter er eldre spanjoler som etter utseende å dømme tok del i landsomfattende sykkelritt på sine yngre dager. Siden dette også er dagen før en langhelg, møter vi endel familier og selv en hel skoleklasse. 

Målet med turveiene er å forbedre mulighetene for ikke-motorisert turisme, i tillegg til å fremme naturkunnskap, sunnere livsstil og bidra til distriktsutvikling og lokal sysselsetting.

Rundt kilometer 16 ser vi noen karrige fjellformasjoner. Vi nærmer oss naturreservatet ved Zaframagón. Selve stasjonsbygningen er nå et observatorium og informasjonssenter for gribber som blir matet i nærheten. Spennende som dette er, beslutter vi at vi heller får stoppe på tilbakeveien. 

Ellers er det nok av severdigheter.  Vi krysser blant annet fire spektakulære viadukter. Disse er broer laget av bueganger som leder veier eller jernbaner over dalfører og elveleier som ellers er for bratte for lokomotiv. 

I den neste strekningen sykler vi igjennom noen av turens mest imponerende tuneller før vi kommer til stasjonen ved landsbyen Coripe. Dette er tydeligvis veiens knutepunkt. Folk fra nærliggende strøk parkerer bilene sine her for så å rusle eller sykle en kortere strekning og deretter ha lunsj på stasjonen. Det yrer av liv, så det er sikkert lurt å unngå slike langhelger eller puentes på spansk. Dette er også endepunktet for de fleste syklistene. Bare de proffe, de uvitende, eller som oss de ekstra stae, drar hele veien. Men vi har jo kommet så langt. Hva er 14.5 km til? Vi tar nok en slurk av vårt medbragte vann og slenger oss på syklene igjen. 

Tussmørke tuneller 

Det mest spesielle ved Via Verde de la Sierra, iallfall for meg, er tunellene. Akkurat denne ruten har hele 30 av dem - alt fra utvidede broer til fjellunderganger på over en kilometer hvor jeg prøver akustikken med et utvalg av Edith Piaf og operaparodier. Tunellene er også estetisk vakre, med et klassisk 1920-tallets håndmeislet utseende og bueganger som repeteres med jevne mellomrom. Siden ingen lokomotiv har tøffet igjennom dem, er veggene heller ikke nedsotet. I tillegg er de også svale på en het dag. 

De første tunellene vi kommer til er korte nok til at sollyset rekker mer eller mindre gjennom. Senere kommer vi til lengre tuneller hvis belysning går automatisk på når man sykler inn åpningen - noen ved solkraft, andre med vanlig elektrisitet. Omstilling er tøff for øynene når man kommer rett fra det sterke dagslyset og inn i en mørk tunell, belyst eller ei. Heldigvis har solbrillene mine en snor rundt halsen slik at jeg lett kan vippe dem av uten å gå av sykkelen. Mannen min som bruker briller, ønsker at han hadde en solbrilleklype som kan vippes opp og ned. Ellers vil kontaktlinser trolig vœre komplisert her inne, spesielt når tunellene har støv i luften. Og det skjer, så klart. 

Selv om veiene er avgrenset for biltrafikk, vil man alltid møte et par vedlikehold kjøretøy eller en pickup fra en nærliggende gård under en dag på de grønne veiene. Etter egen erfaring vil jeg påstå at dette garantert vil skje inne i en tunell! Det fine er at vi ser billysene på langt hold og at de i følge skiltene skal kjøre i maks 10 km i timen. Siden vi ikke vet om sjåføren har tatt seg en Anís til frokost, klistrer vi oss allikevel opp mot tunellveggen og venter til at bilen og støvskyen forsvinner.

Vi ruller i vei, jeg med et permanent glis fra øre til øre, forbi et kupert landskap av åkrer og olivenlunder hvor jeg stopper og tar bilder annenhver kilometer. Vi kommer til den første av mange tuneller og det perfekte operahusekkoet får meg til å synge høyt. Dette går som en drøm!

Det kan ellers bli ganske så mørkt mellom lampene. Lyspærer varer jo ikke evig, og alle blir vel ikke skiftet med en gang de slukner. Ingen av oss tenkte engang på å sjekke om syklene hadde lys eller reflektorer før vi forlot stasjonen, noe som vi nå innser vi kunne vœrt godt tjent med. Veibanen inne i tunellene er så som så. Noen har en strimmel med asfalt, men det er nesten vanskeligere enn en humpete grusvei, for man ser ikke alltid kanten på de mange hullene i asfalten. Etter et par halvblinde tunellkrysninger, husker jeg at jeg har en hodelykt i sekken. Jeg fester den rundt armen som jeg holder på en litt keitete vinkel slik at det dansende lyset en gang i blant treffer bakken . Det er ingen flombelysning, men det hjelper på å se de største humpene før vi lander i dem. Mannen min kommer etter og følger de dimme refleksene fra pedalene mine, og slik kommer vi oss trygt gjennom tunell etter tunell. 

Eneste lunsjgjester

Veien fortsetter langs de vakre elveleiene til Guadalete og Guadalporcún og fortsetter inn i rurale jordbruksstrøk med sauer og kyr. Ellers møter vi et par lokale herrer som har tatt til veien på hesteryggen. Den siste tunellen er stengt så vi må ta en omvei og puster lettet ut da vi ruller inn på endestasjonen. Klokken er litt over ett, så det har tatt oss gode tre timer til tross for mine utallige bildestopp. 

Vi kikker rundt stasjonsbygningen som etter sigende skal vœre en restaurant, men ser ingen andre lunsjgjester. En mann kommer ut og bekrefter at joda, de er åpne. Kunne vi få bragt et bord ut i skyggen og bli servert litt mat, spør vi. Selv om stedet virker ganske forlatt, kommer rettene på løpende bånd. Vi spiser helgrillet blekksprutarm og lekre tapasretter med aubergine i tomat og rådyrgryte, pluss flere dusin av deres lokale oliven, stuet av eierens mor. Hele måltidet inkludert drikke kommer på litt over 20 euro. Hvordan kan man slå noe slikt?!? Jeg skulle gjerne ha tatt med meg et enormt sylteglass av de hjemmestuede olivenene, men med tilbaketuren i minne, greier jeg å holde meg. Av samme grunn bestiller vi ikke vin til maten og bestemmer at vi tar desserten senere en route

Tilbaketur i oppoverbakke 

Innen måltidet er unnagjort og betalt er klokken to. Har vi allerede vœrt her en time? Det er nå bare fire timer før sykkelutleie stenger. Kanskje det var derfor vi ble anbefalt å snu på halvveien? Jeg minnes den gylne fjellvettregelen på Kvikk Lunsjen fra min barndom: Det er ingen skam å snu!  Vi erkjenner ikke sannheten i dette utrykket før vi setter våre såre bakdeler tilbake på sykkelsetet og begynner å tråkke. Au!

Alle de glade bakkene jeg har sunget meg ned, skal vi nå opp. Heldigvis er veibanen mest flat, men selv grusen føles tyngre å trå nå på ettermiddagen. Varmen i Andalucia er også noe man skal vœre klar over selv på en sen høstdag. Da vi startet var gradestokken en behagelig 13 grader, men nå har den krøpet opp til nærmere 28 i solen og vi begynner å lengte etter tunellene. 

Jeg har alltid vœrt den første til å preke om hvor viktig det er å ta med nok vann på fjellturer. Vanligvis har vi med et par liter hver og gjerne en flaske Aquarius med elektrolytter som ekstraproviant. Denne gangen tok vi idiotisk nok bare de små vannflaskene, delvis fordi vi leste at man kunne kjøpe vann underveis. Men her står vi langt unna butikker og kaféer med bare en skvett med lunkent vann igjen i flaskebunnen. 

Som på enhver naturekskursjon i Andalucía, bør man ta visse forholdsregler på Via Verdes. Ta alltid med mer vann enn du tror du vil behøve. Nok væske er livsviktig. Man kan ikke planlegge å kjøpe det underveis, for man vet aldri hva man møter og om eller når steder er åpne. Ellers er solbeskyttelse en MUST hele året - både solkrem, solbriller og solhatt, med mindre man har sykkelhjelm, som vi absolutt anbefaler. Hvis du bruker egen sykkel, husk reparasjonsutstyr og pass på at du har skikkelig lys på sykkelen og gjerne en ekstra lykt. 

Hvor er gjeteren?

Etter en stund kommer vi inn i gjenge og kilometerne går radige. Vi suser igjennom nok en tunell og ser elvebredden og en flokk med sauer på fjellskråningen. Jeg skal akkurat til å stoppe å ta et bilde, men oppdager at noen av de små tvistedottene har et lengre snuteparti. Så hører jeg de første bjeffene. Jeg bør her legge til at jeg har en irrasjonell redsel for store løshunder, helt siden en schæfer overfalte barnevognen min da jeg var en baby. Den trofaste gjeterhunden til vår lokale gjeter i Ronda tar hånd om over hundre sauer uten så mye som et voffs, men disse er annerledes. 

Jeg minnes den gylne fjellvettregelen på Kvikk Lunsjen fra min barndom: Det er ingen skam å snu!  Vi erkjenner ikke sannheten i dette utrykket før vi setter våre såre bakdeler tilbake på sykkelsetet og begynner å tråkke. 

Ettersom vi kommer nærmere, oppdager jeg at de er flere enn jeg opprinnelig trodde. Jeg teller fire, åtte, nei iallfall tolv svære bikkjer. De ser ut som en blanding av alle de truende vakthundene jeg noen gang har møtt. Et par knurrer og en begynner å løpe etter meg, akkurat som om han kan lukte redselen min. ”Jaime!”, piper jeg mens jeg vingler i vei. ”De er ikke farlige. Bare tråkk på,” sier han. (Lett for han å si, han er jo bak meg…) Kjøteren er bare interessert i å glefse etter foten min, uansett hvor mye Jaime plystrer og hoier og tunellen foran oss ser ikke ut til å komme nærmere. Hvor er den forbaskede gjeteren!?! 

Jeg har stort sett akseptert at jeg må ofre venstrebenet, selv om jeg ikke er like klar til å arve rabiesen som jeg i min overutviklede fantasi synes å se skumme i munnvikene på den knurrende hunden. ”Trå på. Vi er snart i tunellen,” sier Jaime. Jeg sjangler avgårde mot åpningen med bankende hjerte, mens hunden hveser og hopper mot forhjulet. Jaime benytter alle sine hundedisiplintriks til ingen nytte, mens gjeteren antagelig sitter på den nærmeste baren. Hadde jeg bare hatt en pepperspray i sekken, ikke det at jeg kunne ha stoppet og tatt den frem. Akkurat i det jeg har gitt opp alt håp, kommer en lyshåret hund til min redning. Når den sinte bikkja prøver å bite av meg benet, hopper den andre hunden inn og prøver å dra den knurrende kjøteren vekk. ”Se, den hjelper deg!” sier Jaime. Endelig kommer vi inn i tunellens trygge mørke. Takk og pris ble jeg ikke middag for et vilt hundespann i dag allikevel.

Dramaet er over, men vi har fremdeles 25 kilometer igjen. Hendene mine er såre etter å ha tviholdt på styret, men det står verst til med rumpa. Selv om man aldri glemmer å sykle etter at man har lært det, så glemmer setemusklene det. Siden jeg ikke greier å sitte lenger, står jeg og sykler mens jeg prøver å hvilke på sideskinken når jeg kan rulle litt. 

Ikke misforstå meg. Det er fremdeles en nydelig sykkelvei - men etter 60 km med balleknasende sete, direkte sol og lite vann, begynner jeg å tenke som Ferdinand og se etter et oliventre hvor vi kan legge oss ned å ta en siesta i skyggen. Eller ringe etter sykkelutleieren. Men det er bare en tanke, for vi gir selvsagt ikke opp. Vi passerer naturreservatet med gribbene som, ikke uventet, nå er stengt. Ingen vann til salgs her heller og den siste stasjonen er en ruin, som vi snart blir minnet om. 

Bare et halvt dusin tuneller og noen bakker til, så er vi fremme. Vi ser borgen over landsbyen Pruna og ruller endelig inn på stasjonen i Olvera. Klokken er litt over 5 så vi har returnert på rekord tid, iallfall for oss som ikke har syklet på nesten ett tiår. Vi leverer tilbake syklene, rede til å falle ned i en stol på stasjonskafeen og bestille mangfoldige liter med væske og et kjempemåltid. Men den gang ei. De stenger klokken 17. Etter litt overtaling lar de oss aller nådigst bestille et par flasker med vann og sitte på det eneste bordet de ikke har ryddet vekk, mens vi lover hverandre at vi skal vœre bedre forberedt neste gang.

Vel hjemme et par dager senere kan vi igjen sitte på våre bakdeler og minnes bare den glade sykkelturen på den grønne vei.  

For mer informasjon, gå til : Via Verdes

Annonse
Annonse

Siste nytt

Enda vanskeligere å få bilen på tilsyn

Tornado i Estepona

Covid-19: Andalucía forlenger restriksjonene

Covid-19: Plan for vaksinering av befolkningen er klar

Stor kaos omkring ny skolelov

Black Friday kan slå alle rekorder

Annonse
Annonse

Les også

God vin og mat i Nord-Spania

Skrevet av Det Norske Magasinet

Covid-19: Regjeringens vaksineplan klar

Covid-19: smittetallene stuper i Andalucía

Enda vanskeligere å få bilen på tilsyn

Tornado i Estepona

Covid-19: Andalucía forlenger restriksjonene

Covid-19: Plan for vaksinering av befolkningen er klar

Annonse

Les også

Covid-19: Restriksjonene revurderes på helgen

Skrevet av Det Norske Magasinet

Covid-19: Positiv utvikling i det meste av Spania

Skrevet av Det Norske Magasinet

BBVA kjøper kanskje Banco Sabadell

Skrevet av Det Norske Magasinet

Hvordan spille ansvarlig på Norske online casino?

Skrevet av Det Norske Magasinet
Annonse

Covid-19: Restriksjonene begynner å virke

Skrevet av Det Norske Magasinet

Covid-19: Enda en vaksine på vei til Spania

Skrevet av Det Norske Magasinet

Enorm bankfusjon på vei

Skrevet av Det Norske Magasinet

Den nye P.A.D. kalenderen er nå ferdig, så vær klar til 2021 og hjelp samtidig dyrene!

Skrevet av Det Norske Magasinet
Annonse
Annonse
Annonse