Månedsmagasinet på Costa del Sol
Urskog, guancher og gofio – en dag på La Gomera

Urskog, guancher og gofio - en dag på La Gomera

la-gomera
 
Sett på avstand, som i dette tilfellet vil si fra ferjen som er på vei ut av havnen i Los Cristianos på Tenerife, virker La Gomera utilnærmelig og gold. Fjelltoppene rekker over noen hvite skydotter som denne dagen har valgt å pakke øya inn som om det var for å beskytte den for det uendelige Atlanterhavet.

Turen over tar bare en liten time. Etterhvert som vi legger Tenerife og synet av Teide bak oss, åpner La Gomera seg for sine besøkende, og snart endres det avvisende inntrykket av bratte vulkanklipper med smale fjellveier, palmetrær og hvite og godteri-fargede hus, som nærmest henger utover klippene.
Ferjen legger til i San Sebastián de La Gomera, øyas største by som øyboerne rett og slett kaller La Villa, altså bare byen. Den har drøyt 8.600 innbyggere, mens det bor rundt 23.000 på La Gomeras knappe 370 km², noe som gjør den til den nestminste av Kanariøyene, bare forbigått av El Hierro.
 
Columbus og bananer
Vi setter føttene på La Gomeras vulkanklippe. Det samme stedet som den gamle sjøfareren Christoffer Columbus i 1492 gikk inn til for å proviantere før han seilte ut for å finne enten sjøveien til India eller kanten av verden. Hva det skulle ende med visst han jo ikke.
Kirken Nuestra Señora de La Asunción, der ekspedisjonens redselsslagne deltakere før avgang ble velsignet og beroliget, eksisterer stadig. Man ser også flere forbindelser til den såkalt nye verden her der en buss kalles en guagua som egentlig er et uttrykk for papegøye i Sør-Amerika og som brukes på grunn av de vanligvis papegøyefargede kjøretøyene og hvor en banan kalles en banana fordi man velger å droppe en god del av de castillanske gloser som ble dyttet ned i halsen på øyas urbefolkning, guancherne, da de første spanjolene kom hit i årene fra 1370. I første omgang var det for å kapre slaver, senere for å kolonisere øyene. De ligger jo svært godt til, må man jo innrømme.
Byens fargerike hus minner også om papegøyer.
Vi skal ikke på tur med en spraglete buss. En asketisk hvit utleiebil venter. Vi skal ut på vulkanøya, opp mot det høyeste området, Garajonay, og ut til de svimlende utsiktene og de slingrete landeveiene på grensen av vulkanen og Atlanteren.
 
Dale og silbo
San Sebastián ligger nå bak oss. Den er erstattet av bananplantasjer der man dyrker de små, kanariske artene, og palmer som i motsetning til de importerte på det spanske fastlandet, her anses som endemiske. Klippeskrenter blir til fjelltopper og frodige daler.
Fløytespråket, kalt silbo, antas å være skapt av urbefolkningen nettopp på grunn av de mange og dype dalene. Skulle man kommunisere med noen på den andre siden av dalen uten ta måtte løpe hele veien ned og opp igjen, så plystret man til hverandre. Smart!
Det har imidlertid vært et utdøende språk, noe som gjør øyboerne fortvilet fordi silbo anses som en del av deres kulturarv. Derfor har man nå innført det som fag i skolene.
Vi kjører langs landeveien TF-711. Rundt en rekke småbyer som Piedra Romana og Santa Catalina som har en lang strand som på grunn av øyas vulkanske natur er kullsvart fram til én av disse dalene, Vallehermoso. Den er like betagende som navnet indikerer, og det dekker ikke bare dalen, men også en by som kravler oppover den ene klippesiden der den møtes av terrasser fylt med bananpalmer, badet i solens vennlige middagslys og de stabile, kanariske 22 gradene med varme.
 
Mi casa es…
Et glass is-kaffe og en halv times tid senere er vi kommet langs CV-6 mot nok en dal i dette ”sinnsoppløftende” landskapet. Det er Valle Gran Rey, eller den store kongens dal, som strekker seg ut til havet og strandbyen Playa Valle Gran Rey. Her valgte en del nordeuropeerne en gang på 1960-tallet å slå rot, og omkring et lite hotell kalt Casa María, lever de fortsatt som om de var frosset fast i tiden. På tross av at de i årtienes løp har fått følge av flere likesinnede.
Nåvel, de om det. Vi velger en annen vei, én som fører oss til et annet casa, nemlig Casa Conchita i landsbyen Arure.
Den ydmyke fasaden som kunne gjemme på en hvilken som helst landeveiskro, disse ventas hvor man aldri vet om man kan forvente fisk eller fugl eller hva som helst midt i mellom. Denne gjemmer likevel, som flere av øyas spisesteder som er innredet i folks private spisestuer, på så mye hjerterom og kulinariske tradisjoner fra de opprinnelige øyboerne.
”Bienvenidos,” fløyter stedets innehaver, Fabrián Mora.
”Una botella de vino tinto,” fortsetter han plystrende, og man skjønner hvordan øyboerne saktens har kunnet forstå hverandre på tvers av alle dalene.
Brønnkarsesuppe, ”ostesmør” kalt almogrote, salat med ananas og palmehonning, tunfiskgryte, svinekjøtt marinert i rosmarin, dessuten gofio og mojo, samt søt gofio-mousse med mere honning, lyder menyen.
 
Tagorer og tåke
Retningen er nå østlig og noenlunde tvers over den runde øya. CV-15 heter landeveien til Garajonay. Nasjonalparken med Europas eneste gjenblivende urskog som ser ut som skogen antas å ha sett ut for millioner av år siden, før vi mennesker begynte å rote rundt i naturen. 70 prosent av vegetasjonen er laurbærtrær med de mørkegrønne og duftende bladene, og her vokser dessuten rundt 80 unike planter. UNESCO har kvittert med å inkludere området på kulturarvlisten, noe som skjedde allerede i 1986.
Øverst er Alto de Garajonay, La Gomeras høyeste punkt på 1.487 meter. Her er nå oppført en kopi av guanchernes tagorer, noe som på berbisk betyr “sted med sirkel av stein”. Her skulle urbefolkningen ha avholdt et slags ting.
I dag er skogen og Alto de Garajonay innhyllet i tåke. Trollaktig.
Veien tar oss tilbake til hovedbyen.
 
sansebastian
 
San Sebastián igjen og så retur
Vi kikker innom øyas eldste bygningsverk, tårnet Torre del Conde i San Sebastián, som er et minne fra tidene da spanjolene måtte forsvare seg mot guancherne. Og vi ser kirken La Asunción – tenk at Columbus har gått hit etter sin ankomst til øya! Den gangen var kirkens gotiske fasade fortsatt under oppføring. På 1700-tallet ble kirken utvidet et par ganger for å skaffe plass til flere av byens borgere, de spanske innflytterne og deres etterkommere da de søkte beskyttelse under engelskmennenes og berbernes herjinger.
Vi parkerer ved busstasjonen. Jeg er glad for å se at man selv i disse globale tider kaller den for Estación de Guaguas. Topp!
Snart er vi igjen om bord på hurtigbåten som forbinder La Gomera med omverdenen, og ut fra den betraktningen er det egentlig ikke så underlig at Fred Olsen har fått en havnepromenade oppkalt etter seg i San Sebastián.
Av Jette Christiansen

Del

Kanskje du også vil like

© 2009-2019 Det Norske Magasinet – Norrbom Marketing.
Designed and developed by yummp.

Søk på Det Norske Magasinet

Planlagt vedlikeholdsarbeid: Lørdag 5. august 2023 fra kl. 08.00 vil det foretas oppdateringer på norskemagasinet.com. Vær oppmerksom på at nettsiden vil være utilgjengelig i perioden når det foretas oppdateringer. Det samme gjelder for NorskePLUSS mobilappen.