Det finnes enkelte samfunnsengasjerte mennesker som har den oppfatning at det er våre dyriske instinkter som er skyld i de fleste ugjerninger menneskene begår og har begått mot hverandre. Hadde vi kunnet kvitte oss med våre dyriske instinkter, påstås det, så ville vi ha fått en bedre verden. Vi ville unngå mobbing, vold mot kvinner, annen aggressiv oppførsel menneskene i mellom, mord, tortur, undertrykking av etniske grupper eller annerledestenkende, krig og folkemord. Hvis dette er riktig bør den enkelte strebe etter å undertrykke sine egne dyriske instinkter, og det bør igangsettes kampanjer som har som mål å minske eller helt å fjerne disse instinktene blant menneskene i sin egen etniske gruppe og generelt over hele kloden.

Stemmer dette?
Det første spørsmålet man må stille er om antagelsen ovenfor er riktig. Studerer man forskjellige dyrearter, og spesielt flokkdyr, så synes jeg ikke de utmerker seg ved at individene mobber hverandre, at hannene utøver vold mot hunnene, at de torturerer hverandre – og bortsett fra i dyrearter med haremsdannelse – er det lite aggresjon og mord dyrene i mellom. Det kan forekomme en viss aggresjon i kamper om revirer, men noe i likhet med krig og folkemord forekommer vel neppe i dyreverdenen. Derimot kan det forekomme grusomheter mellom dyrearter, for eksempel når løver dreper og spiser gnuer, men dette er jo noe helt annet enn grusomheter menneskene i mellom.

Hat
Noe av det mest skremmende med menneskene er at de kan hate hverandre. Mennesker kan hate hverandre så sterkt at de kan foreta de mest bestialske ting mot hverandre slik som tortur og drap. Det merkelige er at hat er en følelsesmessig tilstand som bare synes å forekomme blant mennesker. Jeg har i alle fall aldri sett beskrevet tilfeller hvor dyr har skadet hverandre på grunn av en sinnstilstand som kan sammenliknes med hat hos mennesker. En annen merkelig ting ved hat er at det stort sett bare rettes mot andre mennesker. Hvis én man har kjær blir drept av et menneske, vil de fleste som opplever det fra da av nære et hat til morderen. Men blir én av ens nærmeste drept av lynet eller i et snøskred, så vil man ikke på samme måte fra da av hate lyn eller snø. Man hører riktignok at noen kan si ”jeg hater regndager”, men dette er ikke genuint hat.

Man kan kaste brødsmuler ut til en flokk spurver. De vil kappes om de enkelte smulene, men det utløser sjeldent aggresjon, slik man vil kunne oppleve i liknende situasjoner blant mennesker. Om en spurv blir fratatt brødbiten den var i ferd med å spise på, blir den ikke opprørt og prøver å få den tilbake, den prøver i all fredelighet å sikre seg en annen bit.

Man kan ramse opp utallige andre eksempler på forskjeller mellom dyr og mennesker, og på situasjoner hvor det er menneskene som utviser den mest aggressive oppførsel sammenliknet med dyr. Så det ser vel ut som om at vi heller burde ønske at det skjedde en reversering av utviklingen, og at menneskene heller burde strebe etter å gjenvinne flest mulig av de tapte dyriske instinktene på bekostning av de menneskelige. Tenk at mennesker er blitt skutt fordi de foretok en litt provoserende forbikjøring på en motorvei (har forekommet i California) og at mennesker er blitt slått helseløse fordi de snek i en drosjekø (har forekommet i Oslo). Dyr vil aldri føle seg så krenket av at en artsfelle forsøker å tilrive seg en fordel at det ville utarte på den måten.

Hvorfor er vi annerledes?
Når man reflekterer over det vil man finne ut at menneskene oppfører seg helt annerledes enn andre dyr, når det gjelder relasjoner til artsfrender. Men hvorfor er det blitt slik? Menneskene må nødvendigvis ha utviklet seg i følge Darwins utviklingslære. Men hvorfor har vi utviklet oss langs en helt annen linje enn andre (beslektede) dyr?

Jeg mener at grunnen til at vi på ganske kort tid har kommet opp på det utviklingsnivå vi nå er på, er at vår utvikling er bestemt av en faktor som de andre dyreartene ikke har begynt å merke ennå. For de andre dyreartene er det blant annet naturen som har foretatt selekteringen. Isbjørner er, for eksempel, slik de er, fordi hvis det fødes en isbjørn som ikke tåler kulde vil den fryse i hjel og bli fratatt muligheten til å få avkom. Andre dyrearter blir selektert av andre dyr som vil spise dem. En hare som ikke er rask til bens vil fort bli spist opp av en rev og aldri få avkom. Men menneskene blir ikke selektert av verken naturen eller av andre dyrearter. De har underkastet seg naturen og kan overleve nesten hvor det skal være på jorden. Heller ikke andre dyrearter er noen stor trussel mot menneskene (selv om noen hundre mennesker blir spist av krokodiller hvert år)

Men hva er det da som foretar selekteringen av mennesker? For det må nødvendigvis ha skjedd en brutal selektering i løpet av, la oss si de siste 100.000 årene, for det er vel i dette tidsspennet utviklingen har gått raskest. Mye tyder på at det er andre mennesker. Vår viktigste selekteringsfaktor er andre mennesker. La oss si at det for 100.000 år siden fantes to nabostammer av mennesker ett eller annet sted i verden. Den ene stammen bestod bare av fredsæle, tolerante og vennlig mennesker, mens den andre stammen bestod av krigerske og maktsyke mennesker og kanskje med troen på en gud som favoriserte nettopp denne stammen. Det ville da ikke ta lang tid før den sistnevnte stammen utslettet eller i alle fall undertrykket den førstnevnte stammen, slik at deres gener enten ville forsvinne eller gis mindre sjanser til overleve. Slike stammekriger ville favorisere gener som ga stridslystne, utspekulerte og maktsyke mennesker, så hvis disse krigene fortsatte i noen tusen generasjoner ble gen-poolen kraftig forskjøvet i retning av den gen-poolen som de dominerende menneskegruppene besidder i dag.

Og nå ser vi lett hvorfor hat har oppstått. Hat er en nyttig egenskap i menneskenes kamp for å overleve når motstanderne er andre mennesker. Og vi ser også hvorfor hat bare blir rettet mot mennesker. Man oppnår ingen ting ved å hate lyn og snø, men å hate mennesker kan motivere en til å forsvare ens interesser med en intensitet som man ellers aldri ville kunne mønstre, og man blir motivert til å forsvare ens egen nasjon i en krig. Og siden det å være disponert for å hate andre mennesker er en så fremtredende egenskap hos oss, så må den i sannhet ha meget stor overlevelsesverdi.

Intelligens
Et annet særtrekk ved mennesket er dets ekstremt høye intelligens sammenliknet med dyrenes. Nå trenger man ikke menneskelig intelligens for å leve og tilpasse seg et liv i ekstreme naturmiljøer. Isbjørnen er et eksempel på det. Heller ikke trenger man menneskelig intelligens for å overleve som vegetarianer i et miljø omgitt av rovdyr som jakter på en. Harer og gnuer er eksempler på det. Men lever man i et miljø hvor man risikerer å bli trakassert, baksnakket, frosset ut, svindlet, ranet, undertrykket og drept av en egne artsfeller, ja, da trenger man trolig den intelligensen som menneskene er i besittelse av for å overleve. Den beste forklaringen som vitenskapen hittil har kommet frem til for fremveksten av den menneskelige intelligens er at den var nødvendig når våre forfedre skulle koordinere jakt på sine byttedyr. Dette er den mest hjelpesløse teorien utviklingsbiologene noen gang har kommet frem til. Det er merkelig at det ikke er alminnelig forståelse for at det er for å klare seg i kampen mot andre mennesker man trenger intelligens.

For å kunne overleve i dag må menneskene ha disse instinktene som noen altså synes er foraktelige og vil eliminere i sin egen etniske gruppe. Men den dagen for eksempel den norske befolkningen oppfører seg like medgjørlig, like lite hevnlysten og ettergivende som en flokk sauer, den dagen vil være den første dagen i en utvikling som ender i utslettelse.

For å kunne overleve i dag må man være subjektiv, egoistisk, hevngjerrig, rasistisk, kunne kjempe med nebb og klør for egne interesser deriblant sin barn og barnebarns interesser og være villig til å gå i krig for sitt land. Men samtidig, for å kunne bli regnet som et aktverdig menneske – og det er også nødvendig for å kunne overleve, så må man når man ytrer seg til andre mennesker gi skinn av å være objektiv, uselvisk, ettergivende, antirasistisk, ha omsorg for fattige i andre land og være i mot kriger. Som man skjønner kan dette være en vanskelig balansegang og ingen klarer denne gangen helt perfekt. Og det blir heller ikke lettere etter hvert som tiden går. Om 100 eller 500 år vil det trolig være enda mer krevende for våre etterkommere å overleve enn nå.