Skrivekonkurranse - 2. premie

 

 

”Så du er ny her”, sa hun, ”så spennende”!
”Ja, det er jo det”, tenkte jeg, ”men så fremmed, så annerledes, så langt fra min vanlige hverdag, så langt fra familien og alle de jeg liker å være sammen med og det jeg liker mest å holde på med”…
”There are no foreign lands”, sier forfatteren Robert Louis Stevenson i sin bok “The Silverado Squatters”; “It is the traveler only who is foreign”.
Et nytt kapittel  i mitt liv starter nå her i Marbella, men  jeg føler meg så fremmed og har ingen tilhørighet. Hele livet er jo slik, tenker jeg; fullt av forandringer. Jeg leser bøker, jeg ser filmer; historier om andres liv, reelle eller fiktive, men dette blir begynnelsen på en ny historie for mitt liv. ”Du er ny her, så spennende!” Uttalelsen treffer klumpen i magen, løser den langsomt opp og jeg begynner å se meg rundt.
Jeg leter etter et sted. Jeg snakker ikke språket og menneskene haster forbi. Alt er så fremmed og jeg finner ikke fram. Men, der, på vinduet til en frisørsalong står det: ”Vi snakker norsk. Vi snakker tysk og engelsk”. Den svenske frisøren viser meg veien og jeg finner stedet.
Det er lunsjtid. Vi setter oss ned på en restaurant ved havna. Båtene ligger for anker. Det er vinter; februar. Restauranten er italiensk, og servitøren snakker engelsk. Menyen er på seks språk: spansk, engelsk, tysk, hollandsk, skandinavisk og russisk. Vi bestiller pasta og lasagna. Ved de andre bordene sitter par; noen med øl, noen med vin og noen har fått mat på tallerkenen. De ser ut som nord-europeere. En asfaltert vei er mellom oss og sjøen og mange mennesker spaserer forbi, og det ser ut som om de har god tid. Noen par holder hender, noen prater, noen ser utover båtene og en dytter en rullestol.
Nå sitter jeg og skriver ved spisebordet mitt og ser opp og utover vannet. Der ute, langt borte, ser jeg konturene av fjellene i Marokko. Jeg kan se helt over til Afrika. I avisen i dag morges leste jeg et stykke om båtflyktningene fra Afrika. Mennesker som satser alt for å komme seg til Europa for å skape seg et bedre liv. Noen kommer fram, men veldig mange får en grav i Middelhavet. Å få være ved Middelhavet er en drøm for oss nordboere også, men de fleste av oss er her for å få en god pensjonisttilværelse i et varmere klima. Ingen satser livet sitt for å komme hit…
Stranden er nesten tom, og jeg går der alene. Solsengene er tomme, og ingen bader. Jo, der er to barn, som løper inn og ut i bølgene. De har det moro og kjenner ikke at det er kjølig. Slik var jeg også da jeg var barn. Ja, fremdeles kan jeg være slik; leke meg i bølgene og svømme i kjølig vann. Men i dag frister ikke det. I dag føles det for kaldt selv om sjøen er middelhavsblå og lager sine karakteristiske bølgelyder når de skyller innover stranda. Om sommeren er strendene her i Sør-Spania fulle av solhungrige mennesker, og afrikanske selgere går fram og tilbake. De ønsker å selge klokker, solbriller, skjerf, vesker etc; etterligninger etter designervarer og til veldig billige priser. Selgerne er der også nå. De går fram og tilbake og prøver å fange interessen min. Men jeg har bare lyst til å gå, krølle tærne i sanden, høre på bølgene, se på vannets bevegelse og farge, stoppe opp for å se på en sten, beundre mønsteret og fargen, ta den med hjem og vandre videre.
Jeg kommer fra et sted der svabergene vaskes av saltvann og i dag, skyller bølgene innover stranda, spruter mot de store stenene, over veien og på husene. Ingen surfere morer seg i bølgene.
“Muy peligroso”
Jeg går der og kjenner spruten fra sjøen mot ansiktet. Vinden tar tak i bølgene, men sola varmer som våren der hjemme. En due tripper over sanden og setter sine spor.

Og  jeg, jeg puster inn energien. Fra havet. Den glitrende, kraftfulle sjøen skyller sporene bort fra sanden. Jeg går videre.

Juryen om bidraget
Tittelen som er lånt fra Bjørnstjerne Bjørnsons dikt ”Over de høye fjelle”, er brukt for å uttrykke de forventningene jeg-personen har til sitt nye liv i Spania. Gjennom et sterkt poetisk språk skildrer forfatteren møtet med Spania og det spanske. Det gir jeg-personen mange tanker og assosiasjoner, om båtflyktninger fra Afrika, om svarte strandselgere… Teksten gir rom for tolkninger i flere retninger. Det mangler en liten avslutning som henviser til innledningen om det å føle seg fremmed. Når man har lest teksten, sitter man tilbake med spørsmålet om hvorvidt forfatteren fortsatt føler seg fremmed – og hvordan det så føles. Å være fremmed er jo ikke nødvendigvis en dårlig ting.

Inger Elise Hansen. I tillegg til skriving, er det først og fremst maling som opptar 2. premievinner Inger Elise Hansen. Nå er hun på jakt etter et kreativt miljø her på kysten som dyrker både skriving og maling. Foto: Arne Bjørndal

 

2. premievinneren Inger Elise Hansen (70) har et 30 år langt forhold til Spania, både fra Lanzarote og La Manga. Men først i fjor slo hun og mannen rot her på Costa del Sol.

Egentlig er hun fra Kristiansand, noe dialekten – selv etter 50 år i Oslo og etter flere utenlandsopphold – røper med all tydelighet. Inger Elise er gift, har to døtre og er utdannet innenfor språk og økonomi. Hun har bakgrunn som forlagsredaktør for lærebøker rettet mot videregående skole.

 

Gratulerer med 2. plassen! Hvorfor ville du være med på skrivekonkurranse?
– Jeg har alltid skrevet i hele mitt voksne liv, og denne konkurransen ”trigget” meg. Jeg liker å forfølge tankestrømmene og refleksjonene, utforske språket og det å skrive. En lek med ord som ofte kan ta utgangspunkt i for eksempel en avisartikkel, svarer Inger Elise, som gjerne får kommentarer om at hun har et poetisk språklig uttrykk.

 

– Å vinne i denne konkurransen har vært en veldig stimulans for meg. Det har vært et spørsmål om å kaste seg utpå, og jeg angrer slett ikke.
Inger Elise er med i en skrivegruppe i Oslo, og nå – etter at hun og mannen i fjor kjøpte leilighet i Elviria og planlegger lengre opphold på kysten – er hun på jakt etter et kreativt miljø her på kysten.

 

I tillegg til skrivingen er det først og fremst maling hun dyrker. Ja, egentlig kaller hun skrivingen mer for en hobby. Malingen er noe mer.

 

Jeg ønsket å reflektere rundt sitatet jeg har brukt i teksten; “It is the traveler only who is foreign”, svarer Inger Elise. Hun sier teksten hennes er basert på selvopplevde opplevelser, om det å være en fremmed, basert på hennes første opphold her i februar i år.

– Det handler både om å skape seg en ny hverdag, – for meg med mye skriving og maling. Men også om denne fremmedheten mellom for eksempel oss nordboere og afrikanerne som jeg skriver om i teksten.
Hva betyr det for deg å uttrykke deg skriftlig?

 

– Uten blyant og papir ville jeg følt meg veldig fattig. Om jeg ikke fikk lov å uttrykke meg skriftlig, måtte jeg nok søke etter utløp gjennom andre kanaler.

 

Ditt forhold til Spania?
– For 30 år siden kjøpte familien en timeshare-leilighet på Lanzarote, mest for å sikre oss en tilstrekkelig porsjon sol og varme hvert år på våre faste, to ukers sommeropphold. Deretter byttet vi bolig og havnet på La Manga i 1986. At vi til slutt endte på Costa del Sol, skyldtes alle vennene vi har her. Mannen min er en svært ivrig golfspiller, og derfor kjøpte vi denne leiligheten tett inntil en golfbane for ett år siden. Vi overtok i september i fjor, svarer Inger Elise, som allerede har rukket å reise en del rundt i Andalucía.

 

Til slutt: Har du noen yndlingsforfatter eller litterære forbilder?
– Jeg er altetende, sier Inger Elise Hansen.