Oppgaven for de europeiske politikerne i 2012 er å finne måter å lette gjeldsbyrden på uten samtidig å skade vekstutsiktene for mye. Dette er et kinkig regionalt problem med globale konsekvenser. Skaden som et nasjonalt feiltrinn i eurosonen kan forårsake, vil ikke bare føles i hele Europa på grunn av dominoeffekten, men også utover Europas grenser på grunn av den økonomiske sammenkoblingen i verden.

Den europeiske sentralbankens rolle kan komme til å bli ekstremt viktig i 2012. Sentralbanken (ESB) har gjort sitt ytterste for å bistå de finansielt nødstilte landene i eurosonen. Den har tatt grep direkte på statsobligasjonsmarkedet, deltatt i internasjonalt koordinerte sentralbanktiltak for å lette på likviditetsforholdene, kuttet rentene til tross for et inflasjonsnivå på 3 % og nylig lansert et treårig langsiktig refinansieringsprogram, LTRO, overfor bankene. Det er ikke dårlig av en institusjon som har ett hovedmål – å holde inflasjonen i sjakk. Det siste tiltaket er kanskje det viktigste. Håpet er at bankene vil bruke LTRO-lån til å kjøpe statsgjeld fra sine egne land til å hjelpe seg selv og landet. Men det er mulig at håpet er feilslått, fordi de fleste bankene (unntatt mindre italienske og spanske) trolig heller foretrekker å støtte opp om kapitaltallene sine for å kunne møte nye krav.

Har konsepter, men mangler troverdighet
Dessverre har sentralbankens tiltak ikke blitt fulgt opp av EUs politikere. Politikernes siste tilbud, en “finanspakt” (med støtte fra alle bortsett fra Storbritannia) i begynnelsen av desember imponerte ikke. Målet med pakten var å legge press på de økonomiske utsvevende landene for å få dem til å rydde opp i eget hus, men i stedet advarte kredittratingbyråene om ytterligere nedgraderinger i eurosonen. De europeiske politikerne forstår tilsynelatende ikke hva som kreves for å berolige finansmarkedene, og det er patetisk hver gang politikerne snakker varmt om en ny avtale som langt fra oppfyller markedets forventninger. Her er det et misforhold som må løses raskt.

Det er også en voksende utålmodighet i ESB over politikernes fåfengte forsøk på å ta beslutninger, og sentralbankens offentlige uvilje til å bekrefte at den om nødvendig vil kjøpe ubegrenset med statsobligasjoner, kan oppfattes som et signal til EU-lederne om å skjerpe innsatsen. Men i mangel av en sentral institusjon (som det amerikanske finansdepartementet) som kan implementere og føre tilsyn med de enkelte lands finanspolitikk, ligger EUs skjebne i hendene på dens folkevalgte ledere.

www.nordeaprivatebanking.com