Til tross for alt skriveriet i mediene om at de viktigste økonomiene er på vei ut av resesjonen, mangler vi fortsatt håndfaste beviser som kan understøtte mere optimistiske forventninger til en bærekraftig global vekst.

Den største drivkraften for økonomisk vekst er forbruk, som generelt avhenger av inntekt. Forbrukernes inntekter kommer for det meste fra sysselsetting. I USA er arbeidsledigheten for tiden akkurat under 10 %. I disse tallene gjemmer det seg underkategorier av mennesker som er uten arbeid, men har søkt aktivt på jobber de fire siste ukene og som derfor ikke teller med i de overordnede tallene. Med disse underkategoriene er den totale arbeidsledigheten i USA foruroligende 17 %.

Uten arbeid, null forbruk
Selv de som er i jobb i USA, er lite motiverte til å kjøpe: bankene låner ikke ut (dette påvirker de mindre selskapenes muligheter til å ansette flere folk), den amerikanske sentralbanken har annonsert planer om å trekke tilbake støtten til boliglånsmarkedet og når mange selskaper reduserer antall ansatte, er jobbtrygghet noe som hører fortiden til. Dette lover ikke godt for forbruket i USA.

Nærmere her hjemme: Den økonomiske situasjonen i flere europeiske land er i faresonen og vil trolig bli verre hvis det ikke snart blir gjort noe. Hvis det blir nødvendig med økonomisk bistand for å få økonomien i Hellas eller andre villfarne EU-land på rett kjøl igjen, vil dette trolig føre til innstramminger som klart vil gå ut over forbruket i disse landene, i det minste på kort til mellomlang sikt. Arbeidsledigheten er blitt verre i de to største økonomiene i euro-sonen, Tyskland og Frankrike, og også i Storbritannia som har vært den økonomien i EU som har tatt imot den verste støyten av finanskrisen.

Lovende i øst
Med lite å rope hurra for i USA og Europa har vekstoptimistene satt sin lit til at de fremvoksende markedene skal klare å få til en global oppgang. Spesielt Kina har overtatt rollen som "vekstlokomotiv" etter et handlingslammet USA. Men den sterke veksten i Kina, et oppsving i innenlandske utlån og høye eiendomspriser har gjort at myndighetene er nervøse for inflasjonen. Sentralbanken annonserte nylig planer om å øke bankenes reservekrav og bremse på utlåningen i et bemerkelsesverdig forsøk på å lette presset på økende forbruks- og eiendomspriser. (Noen analytikere venter at sentralbanken vil sette opp rentene snart.) Ved siden av å undergrave de innenlandske vekstutsiktene er det frykt for at lavere utlån til sist vil legge press på forbruks- og industrietterspørselen i en slik grad at kan føre til nedgang i prisene på metaller som Kina hittil har vært en stor kjøper av. Dermed kan økonomiene som eksporterer slike råvarer, bli påvirket negativt.

Til tross for slike regionale bekymringer, er tidsfaktoren for når myndighetene trekker tilbake stimuleringstiltakene den viktigste faktoren for om en bærekraftig oppgang er mulig eller ikke. Veksten i noen fremvoksende markeder er trolig høy nok til at dette kan begynne allerede nå (og forhindre inflasjonspress på lang sikt, som Kina gjør). De største økonomiene i vest er mindre godt posisjonerte: Hvis skattene/rentene stiger for raskt i disse landene, er det en klar risiko for at den gryende økonomiske oppgangen vil være usikker og føre til en ny resesjon. I øyeblikket er oppgangen meget skjør.