Eduardo Zaplana, talsmann i Partido Popular (PP)

Av Harald Roald

Se, nå syter de igjen. Eller kanskje ”skriker og bærer seg” er mer dekkende begreper. Det dreier seg om politikk. Spansk politikk. En arena hvor den konstruktive debatten på mange måter har blitt byttet ut med slagordspolemikk og spill for galleriet. Et forslag fra den sittende sosialistregjeringen blir konsekvent mottatt med høylytte protester og harselering med forlagsgiveren, og det samme gjelder også andre veien. Ikke rart det etter hvert har begynt å gå på helsen løs for spanske politikere.

Den politiske debatten kan faktisk gå på helsen løs. Det siste året har flere spanske politikere blitt innlagt på sykehus med stressymptomer og hjerteproblemer. I november ble Extremaduras regionale statsminister, Juan Carlos Rodríguez Ibarra, kjørt i all hast til sykehus i Madrid etter en heftig debatt. Han hadde nettopp avsluttet en heftig debatt med sin katalanske motstander, Pasqual Maragall, den dagen skarpe smerter i brystet tvang han til å ringe nødnummeret 112. Han ble i debatten anklaget for å være “et typisk eksempel på de som lever på valgdemagogi,” og ble også sammenlignet med Franco. Juan Carlos Rodríguez Ibarra, 58 år, røyket to pakker pr. dag av Ducados, som han nå har byttet ut med kanelstenger. Samme dagen som han ble sendt til akuttavdelingen, ble tidligere regional statsminister for Madrid, Joaquín Leguina, utskrevet fra sykehuset, også han etter et hjerteinfarkt. Verken Ibarra eller Leguina var de første “ofre” for den nåværende lovgivende forsamlingens stadig lenger arbeidsdager og hissige debatter. I oktober i fjor ble parlamentsmedlemmet Juan José Laborda rammet av slag, og selv om han nå igjen er på bena, mener legene at det er ingen tvil om at hans tøffe jobbsituasjon hadde en sterk innvirkning på helsa hans. Laborda selv sier at hans intense politiske liv nå må legges om, dersom han i det hele tatt skal fortsette. Belastning og utbrenthet har også vært noe av årsaken til de stadig tilbakevendende helseproblemene til lederen av det katalanske republikanske venstrepartiet ERC, Josep Lluis Carod Rovira.

Hissig og hektisk hverdag
Spanske politikere lever et hektisk liv: konstant reising, besøk og mottakelser, arbeidsmiddager, og svært liten tid til trening. Men har den politiske debatten også blitt mer aggressiv og intens? Er det å bryte protokollen å lire av seg lange, verbale fornedringer av sine politiske motstandere? La oss gi noen eksempler. I april besøkte visestatsminister María Teresa Fernández de la Vega Mosambikk, hvor hun ble fotografert sammen med lokalbefolkningen iført afrikanske klær. Noe opposisjonspolitikeren Eduardo Zaplana fant grunn til å kommentere fra parlamentets talerstol, hvor han sa at regjeringen ville tjene mye på at María Teresa Fernández de la Vega bare for en dag ville kle seg som en visestatsminister slik stillingen krever. Uttalelsen medførte at de kvinnelige sosialistspolitikerne som var på møtet marsjerte i raseri ut av salen. Disputten kom bare to uker etter at parlamentet hadde godkjent en ny likestillingslov, som også omfatter sex-trakassering på arbeidsplassen. Fernandez de la Vega selv kommenterte at Zaplana er en arrogant, storkjeftet mannegris.

Leder for høyrepartiet PP, Mariano Rajoy, har latt det gå nærmest i rutine å kreve ministeres avgang. Tidligere i vår var det industriminister José Montillas tur til å bli bedt om å trekke seg, ettersom Rajoy mente industriministeren var en “vits”. Årsaken var at regjeringen hadde gått inn for å godkjenne budet fra et tysk selskap for et ”vennlig” oppkjøp av det spanske elektrisitetsselskapet Endesa. Rajoys utsagn om Montilla førte til politisk og korporativ furore rundt budet på hele 29.1 milliarder euro, som ble godkjent av EU etter flere klagerunder.
- Politiske grunner står bak regjeringens “groteske” håndtering av budet, klaget Rajoy, og la til at de ikke forsvarer interessene til forbrukere eller det spanske folk. Zapatero, svarte selvsagt at myndighetene “forsvarer interessene til Spania og forbrukerne.” Han argumenterer at PP fungerer “skammelig” ved å reklamere til fordel for et utenlandsk firma.

Harde ord er noe man stadig hører mer av innen spansk politikk. For noen uker siden anklaget justistalsmann for partiet PP i Senatet, Agustín Conde, statsadvokat Cándido Conde-Pumpido, for å ta parti med terrorister. Et par dager tidligere, under et plenumsmøte i kongressen, uttalte Joan Puigcercós at teksten om Katalonias selvråderett som nettopp hadde blitt godkjent, var god for en viss region av Spania, men ikke for en nasjon slik som Katalonia. Under samme sesjon kunngjorde PPs leder, Mariano Rajoy, at vedtektmuligheten “var begynnelsen på slutten av den spansk stat.” Et utsagn som skapte stor strid- og raseri blant mange.

- Politikere er fagmenn, og for de som deltar og deler om seg med aggressive utsagn,
har ting ikke den samme kostnaden som for de som ikke lever i denne verden, sier Pedro Górgolas, legen for det spanske parlamentet. Og nettopp fordi parlamentsmedlemmene lever sitt ”eget liv” på innsiden, har de lett for å glemme både takt og tone – og ikke minst legge merke til kroppens egne signaler om at man er overarbeidet. Dessverre er det nok ikke siste gang vi ser nyhetsinnslag av typen utbrente politikere.

José Montilla, sekretær i PSC og Industriminister.