Huelvas hemmeligheter

Av Harald Roald

I taket på tapasbarene henger Pata Negraen i ranke rader. Glassene fylles opp med tørr Fino-sherry. Ved bardisken treffer du stort sett kun spanjoler, og selv om vi befinner oss i Huelva-provinsen, kun noen knappe timer vest for Costa del Sols masseturisme, er det som å ankomme en annen tid – den gang spanskekysten fortsatt var helt spansk.

Huelva med sine 142 000 innbyggere kalles deltaet som ligger mellom elvene Odiel og Tinto, like ved grensen til Portugal. Byen ble grunnlagt av fønikerne og hadde sin storhetstid under romertiden. Store deler av den gamle byen ble utslettet i et jordskjelv i 1755. Men før den tid hadde byen, og områdene rundt som kalles Costa de la Luz rukket å sette seg på verdenskartet – som delaktig i oppdagelsen av Amerika. Det var i disse traktene at Columbus samlet sitt mannskap til flere av sine oppdagelsesferder. Men mer om dette senere.

Ingen charterselskaper har ennå satt inn det riktig store støtet mot denne siste rest av det genuine kyst-Spania. Bortsett fra en del engelskmenn som reiser i følge til Jerez og resten av sherryland for å smake seg fra bodega til bodega, finnes det lite organisert turisme i dette området. Slik sett er Costa de la Luz en utpost som strekker seg fra Portugal-grensen i vest til Gibraltarstredet i øst. Den deles i to av nettopp Doñana-parken. Fra Sanlúcar og munningen av Guadalquivir fortsetter den inn mot Middelhavet. Navnet «lysets kyst» - bærer den med rette. De kalkholdige sandstrendene er nesten hvitskurte av bølgene fra et slagkraftig Atlanterhav. Det samme havet gir en mild og svalende bris som gjør stekende sensommerdager utholdelige. På vintrene er klimaet vennlig og mildt både for fugler og folk.

Men også her har utviklingen i den spanske økonomien begynt å vise seg. For rundt 15 år siden skjedde det noe. For det første fikk Sevilla arrangere den prestisjetunge verdensutstillingen. Hele regionen fikk et løft. Infrastrukturen ble rustet opp, veinettet ble utbedret, en elegant bro til Portugal over Guadiana-elven ble bygget for EU-midler, og det ble i det hele mye enklere å komme seg til Lyskysten – ad nær sagt fra alle kanter. Flere oppdaget Vest-Andalucía som et attraktivt område, og dermed begynte turistkarusellen også her å snurre. Utbyggingsselskapene kom raskt i sving med å føre opp hoteller og ferieleiligheter, men forskjellen fra Costa del Sol er at her holdes utbyggingen under streng kontroll – både i størrelse og antall. Målet er ikke at Lyskysten skal bli like stort som Solkysten, men at turistene kan fordeles noe mer over større deler av Spania. Størst av alle utbyggingene er den på Isla Canela ved grensebyen Ayamonte mot Portugal. Her har utbyggingsselskapet holdt på i rundt 10 år, og de regner med å holde på i 10 til.
Hva skal vi besøke?
Huelva by har i realiteten lite spennende å by på. Men områdene rundt, skal det godt gjøre å få skrytt nok av. La oss begynne med det viktigste. Strendene! Både øst og vest for byen ligger milevis av vakre trender, og her er det ingen grunn til å ligge i kø. Kjør til strandbyen Matalascañas (som for øvrig er herlig upretensiøs), ta bena fatt og finn deg din egen kvadratkilometer sandstand. Bølgene har god tid her. De har reist langt og har ingen hast med å nå land. Vinden hjelper dem de siste meterne inn over de lange sandgrunnene. Man får kanskje en liten støkk av det noe kalde Altanterhavsvannet som legger seg i vakre bølger her, men det er ingen unnskyldning til å holde seg på tørr grunn. Og kysten her dreier seg nettopp om sand og strand. De endeløse strendene og den nesten alltid tilstedeværende, svalende atlanterhavsvinden er da også grunnen til at kysten her i årevis har vært spanjolenes eget sol- og badeparadis, en liten hemmelighet dit man har valfartet i ferier og langhelger året rundt. La vinden kjøle deg ned mens du kun tenker på hva du skal spise. Og mat, det er for svært mange her ensbetydende med fersk fisk og sjømat, noe som hentes direkte ut av havet foran nesen din.

Ved havnen i La Rabida, en mil fra Huelva, finner man tre skipsmodeller av Columbus' flåte fra oppdagelsesferden til Amerika i 1492, og samlingen er vel verdt et besøk. Her kan du kjøpe skalldyrene dine i et cocedero og ta med deg maten til en bar i nærheten - slik de fleste gjør. En av de vakreste landsbyene her er Sanlúcar de Barrameda. Denne hvitkalkede kystbyen på Guadalquirs østre bredd er det ideelle utgangspunkt både for utflukten til nasjonalparken og langt mer urbane sysler - som å vandre fra tapasbar til tapasbar. Til tross for at Sanlúcar med sine rundt 50 000 innbyggere er en by av rimelig størrelse, er den fremdeles en godt bevart hemmelighet for skandinaviske turister. Uten at dere har gjort avtale i forkant, skal det i hvert fall mye til at du støter på naboen i den stille timen hvor lokalbefolkningen dovent siger ut på plassene for å nyte sin første copa med manzanilla.

Punta Umbria tilhører også provinsen Huelva og er omringet med 12 kilometer strand, og skiller seg ut fra andre strender ved at du har Atlanterhavet på den ene siden, og utløpet fra elvene Tinto og Odiel på andre siden. Strendene rundt Punta Umbria har blitt premiert med det blå miljøflagget hvert år siden 1987. Punta Umbria er tross sin beliggenhet mer en bare sol og strender. Like ved finner du naturparkene Los Enebrales og las Marismas del Odiel. De beskyttede parkene er meget vakre med sine karakteristiske furu trær og laguner. Med sine 13 000 innbyggere er ikke byen stor i spansk målestokk. Det er lett og orientere seg og bli kjent med denne vakre byen. Du vil ha god mulighet til å bli kjent med lokalmiljøet, praktisere spansken din og gjøre deg bekjentskaper. De fleste innbyggerne har en stamplass hvor de tar seg en tapas og en øl eller et glass med lokal vin. Så her gjelder det å ikke stjele noens stamstol!

Sanlúcar er mest kjent som det ene hjørnet i Andalucías «sherrytriangel», en trekant som strekker seg fra innlandsbyen Jerez de la Frontera til Sanlúcar og Puerto Santa Maria. Sherryen fra Sanlúcar er likevel helt spesiell. Her har druene vokst så nær havet at saltsmaken blir med inn i vinen. Men du trenger ikke være spesielt opptatt av vin for å finne deg til rette i Sanlúcar. I denne byen banker fremdeles det andalusiske hjertet som masseturismen har fraristet andre deler av kysten. Trange smug og småhus overpyntet med hengende blomsterampler er like idylliske som på postkortene. Fra det innebygde markedet midt i gamlebyen vandrer hvithårede koner med fisken innpakket i gråpapir og grønnsakene struttende ut av handlekurven. Fremdeles kan de heldigvis tillate seg å stirre uhemmet og undrende på oss besøkende.
Og så var det Columbus, da.
Man kommer liksom ikke unna Columbus og oppdagelsen av Amerika når man først besøker denne delen av Spania. Og ”alle” byer, landsbyer og tettsteder her sloss om å være det viktigste stedet i denne epoken. La oss ta en kort oppsummering: Palos de la Frontera var den havnebyen som Columbus reiste ut fra. Palos er i dag en liten by som ligger et stykke inne i landet. Den havna som Columbus reiste ut fra er i dag tørr, for det elveleiet som Palos lå ved er i dag uten vann siden elva Tinto har funnet et nytt løp. Palos ligger i dag noen kilometer fra Rio Tinto; denne elva kalles gjerne bare Tinto. Men i 1492 var Palos en travel liten havneby med omkring 3 000 innbyggere. Den kongelige forordning som krevde at Palos skulle stå til tjeneste for Columbus med to skip ble lest opp i kirka den 23. mai. Grunnen til at Palos måtte stille med disse skipene var at skip fra Palos hadde røvet portugisiske skip, og som straff hadde Palos blitt dømt til å stille to skip til monarkenes rådighet gjennom et år. Skipene skulle ha utrustning og mannskap som ble betalt av Palos.
De skipene som Palos gjorde klare var Nina og Pinta. Pinta tilhørte Gómez Rascón fra en converso familie som hadde vært utsatt for inkvisisjonen og Christóbal Quintero fra en annen sjøfartsfamilie - rederfamilie - i byen. Nina eides av Juan Ninó, og hadde blitt oppkalt etter ham. Han kom fra den litt større havnebyen Moguer som lå litt lenger oppe ved Rio Tinto, og som nå ligger et stykke fra elva. To brødre skulle bli kapteiner på disse to båtene. Columbus leide et tredje skip som han selv skulle føre. Det var Santa Maria, også kjent som Maria Galante. Det var omkring 100 tonn og bygd i Galicia. Den ble leid fra Juan de la Cosa. Etter å ha funnet skipene, begynte Columbus å hyre mannskap, og Pinzons fant de fleste av de åtti mennene som utgjorde mannskapene. De fleste av mannskapene kom fra andre steder ved Tinto, Moguer, Palos og Huelva.

I middelalderen var også Sanlúcar en viktig havneby. Da Columbus i 1498 dro på sin tredje reise til Sør-Amerika la han ut fra sandbankene i Guadalquir. Tjue år senere startet Magellan sin første jordomseiling herfra. Byen vet å briske seg med to av verdenshistoriens dristigste sjøfarere, begge to er hedret i museet ved havnen.

God tur!