Av Ángel M.Almagro og Lasse W.Fosshaug
I Norge er vi vant til at vi kan fortelle foreldrene våre stort sett alt. En liten hvit løgn fra tid til annen blir det jo, men hovedsakelig er forholdet oftest slik at sannheten ikke får alvorlige konsekvenser. Det er derimot oftest et pluss at man fortalte sannheten. I Spania er det en helt annen historie. Til tross for at barna vokser opp med stort sett de samme verdiene og det samme synet på rett og galt som norske barn, er kulturen her at det er mange ting en rett og slett ikke kan fortelle sine foreldre.

Barn lyver. Enkelt og greit. Hunder bjeffer, katter mjauer, og barn lyver. Ikke alle løgner er ment som løgn, men når iveren tar overhånd har overdrivelsen lett for å tippe over i løgner. Dette er ikke et problem i seg, for det er jo en del av foreldrenes ansvar å få barnet til å innse hva som er rett og hva som er galt. Dessuten begynner ikke den spanske tradisjonen å lyve for sine foreldre før man har blitt gammel nok til å vite at det man driver med ikke ville verdsettes av foreldrene.

Det begynner gjerne i tidlig pubertet. Både sønn og datter er ute altfor lenge om kveldene under dekkhistorien at de er hos venner, på bandøving, kveldsskole eller hva som helst. Sannheten er at sønnen er på diskotek, og datteren er hos sin kjæreste. Foreldrene ville ikke godkjent noen av aktivitetene, og dette vet barna, derfor holder de det for seg selv. Dette skjer jo selvsagt i Norge også, men den store forskjellen er her fortsetter gjerne løgnene til langt opp i voksen alder. Etter hvert som barna blir eldre før løgnene større omfang, og mens foreldrene sitter hjemme og tror at de har verdens beste barn, er barna ute med eldre kjærester, er på fest, røyker, drikker og kanskje doper seg. Når studietiden kommer roer de seg kanskje, er flinke på skolen og arbeider hardt, samtidig som de er i et mer eller mindre seriøst forhold som de ikke tør fortelle om hjemme. Så blir de kanskje samboere under dekke av at de bor sammen med noen venninner, og helt plutselig gifter de seg med en som tilfeldigvis har bodd i samme leilighet. Problemet må være å huske på alle løgnene man har sagt, slik at man ikke avslører seg selv.

Det som gjør saken enda mer innviklet er at denne tradisjonen går begge veier. Foreldrene kan like gjerne lyve for sine barn, og særlig rundt sykdom og slike ting florerer løgnene. Hvis for eksempel en i nær familie er syk vil ikke foreldrene fortelle barna dette i frykt for at de skal uroe seg unødvendig. Tendensen er altså at man lyver fordi man er redd for den andre partens reaksjon. Og frykten er kanskje ikke ubegrunnet. I et samfunn som Spania, hvor kirken inntil nylig hadde svært stor makt over hva som ble ansett som rett og galt, har det vært vanlig med fysisk avstraffelse for selv den minste synd. Det spilte ingen rolle om man skriftet sine synder eller ikke, avstraffelsen var et faktum så fort foreldrene hadde fått snusen i hva du hadde gjort. Dette bidro selvfølgelig til at folk unngikk å fortelle sannheten.

Det foreligger svært lite, om noe i det hele tatt, forskning på dette området. Vi kan derfor kun basere oss på utsagn fra spanjoler og fastboende, i tillegg til fagpersoner.

Den første vi pratet med var Maria Luz Escalada, psykolog i Torremolinos, i håp om at en fagperson kan kaste litt lys over fenomenet. Etter en liten tenkepause forteller hun:

Kirkens kraftige innflytelse på det spanske samfunnet har ført til at Spania har en lang tradisjon for straff, hvilket vi f. eks kan se på skrifting, hvor man etter skriftingen mottar sin straff direkte, og dermed er ferdig med saken i kirkens øyne. Problemet er at hvis familien også fikk vite om det, så ga ikke de sin tilgivelse basert på kirkens, de straffet synderen på nytt i stedet. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til at tradisjonen nå er som den er.
Interessant er også dobbeltmoralen som skiller gutter og jenter. Gutten er gjerne mer mann hvis han har hatt 3-4 kjærester i en alder av 20 år, mens en like frimodig jente blir sett på som et ludder. Foreldrene tillater sønnene mer enn døtrene, og døtrene ser seg nødt til å lyve for å få gjøre de samme tingene. Særlig ble dette utbredt i 60-70-årene når ungdommen hadde gått gjennom, og til en viss grad fortsatt gikk gjennom, en liberaliseringsprosess som ga de lengre tøyler i forhold til egne verdier, men hvor foreldrene så på dette som en uting. Hytteturer og venneutflukter ble gjerne til skoleutflukter, mens kjærester bare var venner. Dette var rett og slett fordi man visste at hvis man spurte, så var ikke svaret bare nei, men man kunne også få husarrest eller fysisk avstraffelse bare for å spørre så dumt. Nå ser vi heldigvis at forholdene i samfunnet gradvis endrer seg. Foreldre har vel etter hvert skjønt at det kan lønne seg å ha et åpent forhold til barna, og skolen lurer ikke lenger denne utingen inn med morsmelken. Mine barn lærer om religion på skolen på samme måte som de lærer om matematikk, og til meg forteller de alt, i hvert fall foreløpig. Så er det bare å håpe at kirken følger etter, hvilket de til en viss grad også gjør, det er bare det at utviklingen går så ulidelig sakte.

DN Magasinet erfarer også at man møter lite forståelse for emnet når det tas opp. De fleste blånekter for at dette er noe som helst å skrive om, og hevder at det er et forhold som ikke skiller seg nevneverdig fra andre europeiske land, inkludert Norge. Allikevel har vi gjennom iherdige intervjuer klart å skape et mer nyansert bilde av virkeligheten.

María de las Virtudes, 35 år, jurist.
Jeg har vært gift i fem år, og mine foreldre fikk vite om min nåværende mann like før vi skulle gifte oss. Jeg kommer fra en liten landsby i Granada, og jeg har bodd på hybel eller leilighet i Granada by i flere år. Senere flyttet jeg sammen med mannen min og ble samboer, men jeg kunne ikke stå frem og fortelle det til mine foreldre, de ville aldri ha akseptert det, og jeg måtte ha valgt mellom å bryte med dem eller med kjæresten. Derfor sa jeg at jeg bodde som før jeg ble kjent med ham, at jeg fortsatt delte leilighet med noen venninner. Etter at forholdet ble ”offentlig”, måtte jeg jobbe litt med min mann for at vi skulle gifte oss, for mine foreldre er litt gammeldags, og synes det er synd å leve i samboerskap. Det er litt annerledes her på kysten, folk synes det er mer ok å være samboere, eller å ha kjærester før man gifter seg, men i innlandet er det fortsatt ikke tilfellet.

Manolo Ocaña, 37 år, montør
Jeg tror ikke det er noe spansk tradisjon å lyve, det er neppe noe man gjør noe mer her enn andre steder. Det man kanskje gjør er å la være å fortelle alt til sine foreldre. For det er ikke det samme, å lyve og å la være å si noe. Det er klart man ikke kan fortelle alt til foreldrene, de kommer tross alt fra en helt annen generasjon. Men dette er ikke å lyve, langt der i fra.

Eva M. Moreno, 32 år, butikkeier og samboer
Her i Jaén finner man en trangere mentalitet enn på kysten, til stort sett det meste. Når det gjelder dette med å lyve eller å skjule ting for foreldrene, så er det et vanlig fenomen her i provinsen. Mange må finne seg hybel eller leilighet for å studere i Jaén by, eller mange drar til Granada, som er ti mil unna. Da blir det veldig lett å bo sammen med kjæresten, og vende tilbake til det gamle livet når man kommer tilbake til landsbyen. Jeg mener at folk gjør det for bekvemmelighetens skyld, slik at de unngår konflikter og krangler hjemme. Det er en rekke tilfeller i min samboers familie, hvor begge hadde kjærester, som i Jaén bodde fra hverandre, mens de var samboere i Valencia, hvor de studerte. Da familien kom på besøk, så måtte de rydde i all hast, for begge to ”bodde hos venner”. Jeg kjenner faktisk veldig mange som har hatt det slik, men ikke én eneste en som er blitt tatt på fersken og avslørt, vi er jammen flinke!
Jeg har vært samboer med Antonio i fem år nå, og det var litt tøft i starten. Jeg synes ikke det er noen grunn til å holde ting skjult for foreldrene, men det kan hende mine foreldre er litt annerledes. Antonios mor tok det ganske bra da vi flyttet sammen, og aksepterte det ganske raskt. Faren var skeptisk litt lenger, men endte etter et års tid med å synes det var bra, etter vi hadde blitt ordentlig kjent. Men lenger ut i hans familie, fra onkler og tanter, møter jeg fortsatt stramme blikk i ny og ne. Den nye generasjonen foreldre virker mer liberale, og selv om de unge mødre jeg kjenner er ganske overbeskyttende, tror jeg de har et annet forhold til sine unger, og at de blir glade for alt de forteller, uansett hva er.