Av Ángel M. Almagro

Vicky, Luisi og Susi, alle veteraner i 39-årsklubben, har ved siden av fulltidsjobbene som husmødre i den lette bedrøvelige Madrid-forstaden Mostoles, drevet med sang. Og aller best har de vært på radio-jingler og som friske kordamer. Men det var frem til nå. For etter å ha kommet på en hederlig 2.plass i den spanske Grand Prix-finalen, kun forbigått av søster-trioen ”Son de sol” som fremstår som anemiske halvsøstre av de som sang ketchup-sangen, har Vicky, Luisi og Susi tatt spansk media og musikkelskere med storm. Det går ikke en dag uten at de deltar på et TV-program, og fra å være ukjente, har de gått til å bli et sprudlende nasjonalt fenomen.

 

Svarene de kommer med under intervjuet kvalifiserer dem direkte til den spanske ”Hall of Fame”, og er fylt av humor, følelser, karakter, medmenneskelighet, og en god dose samfunnskritikk og poesi. Dette er noe av det de har å si:

 

”Vi er ingen oppkonstruert gruppe, men tre søstre som har levd av musikken de siste tretti årene, med opp- og nedturene som hører med. Når vi nå lanseres som en egen gruppe, kan vi fremstå som oss selv, og selv om dette går fremover i en rasende fart, fortsetter vi å ha vår personlige profil.

 

Viky: Vi er proffe, men ler også av oss selv midt i dette virvaret. Nå skal jeg le av mine spøkelser, og av alle kompleksene vi får fra den fordømte TV’en og avisene. Lenge leve valker og bilringer! Og gi de stakkars syltynne modellene en god sandwich!

 

Luisi: Om vi blir rike og berømte? Jeg vet ikke, jeg har nok med å strekke lønna til slutten av måneden. Jeg er litt sky av meg, det er vanskelig å stå foran kameraet, og jeg har grått en del på grunn av scenefrykt.

 

Susi: Jeg har en ganske ordnet personlighet, men jeg elsker sladder og alt kjerringaktig! For meg var det kjempestort bare å komme med på Grand Prix-kvalifiseringen, og etter mange skuffelser opp i gjennom årene har jeg fortsatt vanskeligheter med å tro på dette.

Det er som om noen har rørt oss med en tryllestav! Vi lager video, plater, intervjuer over alt, bilder… og med de dårlige tidene musikkbransjen går gjennom, får vår suksess oss til å frike ut! I går fikk vi en koreograf som prøvde å koordinere bevegelsene til disse tre vintønnene, men det ble rene katastrofen, dessuten vil vi gjøre det på vår måte. Heldigvis er manageren vår enig med oss.

 

Sangen vi hadde til den spanske Grand Prix heter ”Eres un enfermo” (du er en syk mann), og vi tar det fra tingene som skjer på gata, ikke på catwalken. Folk begynner å stenge seg inne og isolere med internett. Til tross for at mediet markedsføres som kommunikativt, er sannheten at det skapes millioner av nye syke, som titter gjennom nøkkelhullet og henter alt mulig: musikk, nakne damer, osv.

 

I dagens spanske samfunn ser det ut som om det bare er folk mellom 18 og 24 som kan få lov til synge, og det er dessverre tørre fakta. Vi har ingen som helst forhåpninger, vi er ingen jentunger som drømmer om fargerike skyer. Det som kommer tar vi, og vi utelukker få ting.

 

Vi definerer oss som ”marujas” (typiske hjemmeværende kvinner) og vårt krigsrop er ”a comerrr!” (til bords!). Det er logisk, ikke sant? Vi står for de 95% av befolkningen, som ikke interesserer media, plateselskaper eller merkene, for ”det er for tynt”. Når man når en viss alder og et visst utseende, blir den som ikke er ung og skjønn plassert i et hjørne.

Navnet har vi tatt fra behovet for å si til alle på vår alder og med vårt utseende at alle er enestående, uovertrufne, for det er ingen andre som forteller oss det. Media er bare opptatt av å fremheve sitt skjønnhetsideal, og vi vil sende en viktig melding om at det vakre ligger på innsiden. Det er ikke en hyllest til de tykke, men en pekefinger til alle de som gjør seg rike ved å skape komplekser blant folket.

Kultur & Mat | April 2005