Av Lasse W.Fosshaug
Med frykt for at det kan oppfattes som skryt, eller i verste fall en kontaktannonse; jeg er 1.90 høy, mørk og forholdsvis kjekk. Det siste er selvsagt diskutabelt. Sengen i den ferdig møblerte leiligheten jeg leier er 1.50m x 1.80m. Enkel matte tilsier at sengen er 10cm kortere enn undertegnede, hvilket fører til at alt fra anklene og ned henger utenfor eller at hodet ligger i en høyst unaturlig vinkel, jeg kan faktisk velge, avhengig av om jeg vil ha vondt i nakken eller bena dagen derpå.

Gjennomsnittshøyden til spanske menn ligger på rundt 173.4 cm, mens tilsvarende for norske menn ligger rundt 183cm, med forbehold om dårlige kilder. Gjennomsnittshøyden til norske menn ligger altså 3 centimeter over standardlengden på spanske senger! Samtidig har undersøkelser ved et amerikansk universitet trukket tråder mellom høyde, lønn og utdannelse, og de viser at høyere menn i gjennomsnitt har høyere utdannelse, høyere intelligens, og tjener bedre enn sine lavere artsfrender, og det gjelder også jobber hvor høyde ikke har noe å si, som for eksempel telefonselger eller murer. Det er nesten så jeg blir høy på meg selv.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt spurt om hvor høy jeg er. Onde tunger vil ha det til at jeg kun er 1.89, men papirene fra min korte karriere i det norske forsvaret viser svart på hvitt at jeg er 1.90. En kompis av meg runder så vidt 1.50, som for øvrig er grensen for å være kortvokst, det nye, hyggelige ordet for dverg, i Norge, og han har alltid hatt problemer med å få seg damer nettopp på grunn av dette. Utrolig nok har han allikevel klart å finne seg ei jente som var lavere enn seg (men fortsatt så vidt over grensa til dverg, unnskyld, kortvokst), de har fått barn, og han tjener godt. Saken er at jeg begynner å bli litt lei av å høre om fordelene ved å være høy, så jeg tenkte jeg skulle fortelle dere litt om skyggesidene.

Først må jeg fortelle dere litt om forutsetningene. Ikke bare er jeg høy, men jeg er også merkelig proporsjonert. Armene mine er unormalt lange, så også bena, noe som fører til at hofte og albue ligger omtrent i samme høyde. Dermed får jeg et stort problem når jeg for eksempel skal kjøpe skjorter. Enten så når ermene ned til albuene, eller, hvis jeg finner en skjorte som er lang nok på ermene, så når den meg også ned til knærne. Bukser blir enten for korte i bena, eller alt for vide i livet. I tillegg har jeg sko i størrelse 46, så hvis jeg mot all formodning finner en skjorte og et par bukser som passer sånn noenlunde sammen, så kan jeg bare glemme å finne et par matchende, fete sko. Men det verste er allikevel de bygningstekniske utfordringene. I tillegg til tidligere nevnte problem med sengene her nede, går jeg i en konstant frykt for å skalle hodet i dørkarmer, skråtak, takbjelker, reklameplakater, lysekroner etc etc, hvilket fører til at jeg gjerne holder hånden oppe på hodet når jeg passerer lavtflyvende objekter. Så der går jeg da. Med en skjorte som er lang nok på armene, med enorme mengder stoff stappet ned i en bukse som rekker meg til knærne, som igjen følger et par hårete legger ned til noen heller ufine sko. Med hånden på hodet. Jeg lurer egentlig på om det hadde vært hensiktsmessig å anskaffe en sykkelhjelm som jeg kunne gått med hele tiden. Da hadde det i hvert fall ikke vært tvil om at joda, her går en høy mann, han må være både intelligent, velutdannet og høyt lønnet. Spanjolene hadde ligget i krampegråt drøye 2 meter lenger ned, i ren misunnelse.