Av Jette Christiansen

Ordene kommer fra Martin Norrbom. Hans mor døde 5. april etter ett og et halvt år med kreft. 

- Cudeca var til uvurderlig hjelp da min mor ble syk. Vi visste at hun var i så gode hender som overhodet mulig. Ellers ville det have vært en helt uoverskuelig situasjon, forteller Martin Norrbom. Hans mor, Nina Norrbom, som i snart halvannet år hadde lidd av cancer, døde i april på Cudeca, bare 68 år gammel. På Cudecas hospice fikk både hun og de pårørende den hjelpen som ellers er vanskelig å finne når diagnosen uhelbredelig cancer er stilt.
- Min mor hadde i begynnelsen av 2007 beklaget seg over at hun hadde vondt i magen. Hun dro til den lokale legevakten der legen sa at det sikkert var magekatarr og ikke noe å bekymre seg for. Hun ble sendt videre til en endoskopiundersøkelse som skulle foretas noen måneder senere. Mens hun var i ferd med å forberede en tur til Mexico, ble smertene voldsommere og hyppigere, og hun ble kjørt til Hospital Costa del Sol. Her fikk hun foretatt en endoskopi samme kveld.
- Legene fant en svulst i tykktarmen som virket mistenkelig, men de beroliget oss med at den sikkert kunne fjernes. Hun ble innlagt og gjennomgikk ytterligere undersøkelser som dessverre viste at kreften hadde spredt seg, forteller Martin.

Inn og ut av sykehuset
Deretter fulgte en tid da hvor Nina var innlagt flere ganger. Det betydde at familien hver gang måtte gjennom venterommet og legevakten.
- Det er ikke åpen innleggelse her, så hver gang måtte vi på legeveakten hvor også de som kanskje hadde brukket en lillefinger venter, og ventetiden kan være så mye som seks-åtte timer. Hvis det er svært alvorlig, kan man komme foran i køen, men normalt måtte hun bare sitte der og lide, og vi andre se på, forteller Martin som likevel understreker at han har stor respekt for det spanske helsevesenet, og at han er sikker på at situasjonen generelt ikke ville hadde været lettere å takle hvis familien hadde vært i Danmark eller Norge.
- Når det etter hvert ble vår tur, måtte vi de fleste gangene konsultere en ny lege, og en som ikke var kreftspesialist, men som mest av alt har arbeidet med å ekspedere pasientene videre i systemet. Jeg måtte forklare sykdomsforløpet hver gang. De hadde naturligvis min mors journal, men de hadde ikke alltid tid til å lese igjennom alt sammen, sier Martin som er det eneste av Ninas tre barn som bor i Spania. Hun selv flyttet hit ned for godt for tre år siden.
- Kreften hadde spredt seg til leveren som hadde metastaser, og også til området omkring lungene. Derfor bestemte legene seg for ikke å operere. I mellomtiden fikk hun likevel en tarm-bypass, men den ødelagte kreftknuten, og de opererte derfor en kolostomi på hende. Det var en hard tid, også fordi stomiposene ikke passet. Men en god venninne tok med utstyr fra Danmark, og det fungerte bedre. Hun fikk dessuten kjemoterapi, men bare palliative behandlinger. Det reagerte hun svært negativt på. De skiftet til en annen type kjemo, men det var ikke bedre. De bestemte seg derfor for å avslutte behandlingene for at hennes siste tid skulle bli så bra som mulig, forteller Martin.

Få valg tilbake
Kreften var diagnostisert som uhelbredelig. Nina var oppgitt av legene, og dermed overlatt til seg selv. Tilbake sto bare hasteinnleggelser og cancerforeningen AEEC, som dessverre ikke har mye å bidra med. Men så kom familien i kontakt med Cudeca.
- Vi fikk først besøk av et legeteam som skulle vurdere min mors tilstand. De er jo nødt til å bedømme de enkelte situasjoner nøye, ettersom de har lange ventelister. Min mor ble deretter innlagt, og noe av det første Cudecas leger gjorde, var å legge medisineringen helt om. Hun hadde f.eks. et morfinplaster som ga voldsomme bivirkninger, men det fjernet legene på Cudeca og gav henne en annen form for morfin som hun tålte mye bedre. De ringte dessuten til meg hver dag, og holdt meg oppdatert om forløpet. De hadde full kontroll, og mens hennes tilstand ble forverret, visste både hun og vi at det alltid var hjelp å få, sier Martin.
Hans mor var innlagt i tre omganger. I tillegg til den medisinske behandlingen og den menneskelige omsorgen, var hun også glad for å kunne benytte dagsenteret der hun kunne snakke med andre pasienter og dessuten få massasje samt få ordnet hår og negler.
- Min mor var svært forfengelig, det var til det siste viktig for henne at hun alltid så ordentlig ut. Det synes jeg, var flott. Men også dette menneskelige aspektet ble løst med verdighet på Cudeca, fortsetter han.
- Hun hadde også mange deilige dager innimellom. Når hun hadde en god dag, hentet jeg henne slik at hun kunne bli med hjem og spise lunsj med våre barn. Hun var for øvrig utrolig sterk under hele sykdomsperioden. Hun gjorde alt for ikke å bekymre oss her nede eller mine søsken i Danmark.
Martin er full av superlativer, når han snakker om Cudeca.
- Medarbeidere så vel som de frivillige hjelperne er flotte mennesker, de har humør og omtanke, både overfor pasienten og de pårørende. Jeg håper inderlig at hospicet kommer ut av de økonomiske problemene det dessverre sliter med akkurat nå, slik at andre som kommer i samme situasjon som oss, kan få den samme hjelpen. Vi ville ha vært helt maktesløse uten, avslutter Martin. 

Abonera på nyheter via e-mail

Versjon til utskrift · Send til en venn