ƒÞ Saves qué? Vet du hva, sa min kjære. Hun kom styrtormende inn døra. Jeg satt bøyd over datamaskinen og jobbet slik jeg ofte gjør og lot meg ikke rive med. Men min kjære ga seg ikke, dunket meg vennskapelig i ryggen og ville ha oppmerksomhet:
- Quiero escribir un blog, sa hun og la ut om at alle på jobben hennes hadde sine egne blogger på internett. – Sånne skriverier om alt mulig rart, sa hun.
Jeg snudde meg og tittet opp på et smilende og optimistisk fjes. Visst hadde jeg hørt om dette med blogger på internett. Men hva det ellers dreide seg om, visste jeg lite om.
Min kjære hadde kastet fra seg yttertøyet, allerede slått på pc´en og hadde satt i gang borte i sofaen. Først måtte hun registrere seg på en såkalt blogg-side og skaffe seg passord. Så var det bare å skrive i vei, fortalte hun.
ƒÞ Jeg satt fortsatt som et stort spørsmålstegn. All konsentrasjon om arbeidet var som blåst bort. Det hadde min kjære og dette bloggstyret sørget for. Jeg måtte finne ut mer. Tanken på at min kjære lå milevis foran meg når det gjaldt data, internett og alle andre ”manneting”, var ikke til å leve med.
Jeg startet slik jeg ofte gjør når jeg skal finne ut av ting; jeg avla Wikipedia – det fantastiske oppslagsverket på internett – et besøk. Under ordet ”blogg” fant jeg ut at ordet er et låneord fra engelsk ”blog” og en kortform av ”web log”, en betegnelse på en internettside der en eller flere forfattere skriver meninger, forteller fakta, diskuterer ulike synspunkt på politikk, og lignende.
ƒÞ Så var det over på Google-søk. Jeg skrev inn den engelske skrivemåten av ordet ”blog”. Hold deg fast! Det dukket opp 238.000.000 treff! Altså sitter det millioner på millioner av engelskspråklige mennesker verden rundt og bruker tid på å skrive personlige blogger. I tillegg kommer de 400.000 treffene som søket på den norske skrivemåten ”blogg” ga.
Men hva inneholder egentlig en blogg, spurte jeg meg selv. Jeg prøvde meg fram på noen norske bloggsider for å lese noen av dem. Jeg hadde visse håp om at dette var seriøse skriverier av folk som hadde et uoppfylt ønske om å fortelle verden noe viktig, men som alltid hadde blitt refusert av forlagene og ikke fått gitt ut sine livsviktige meninger i bokform. Ved å skrive en blogg på nettet skulle ingen lenger få hindre dem i å fortelle om meningen med livet, komme med sine spissformuleringer omkring politikk eller gi sine velformulerte samfunnskritiske synspunkt.
Jeg skottet bort i sofaen. Der var min kjære i gang med skriveriene sine. Hun kikket ned på skjermen og skrev etter eller annet. Jeg lurte på hun hadde sånt behov for å fortelle verden.
ƒÞ Jeg åpnet bloggsiden til en som kaller seg Marianne. Hun bruker bloggen til personlige betroelser. Under overskriften ”Call me, baby?”, skriver hun: ”Jeg har egentlig bare tre ting jeg vil si. Det første er at Marion Ravn ikke duger som programleder. Det andre er at jeg er veldig sjåfør i helgen siden jeg er blakk og edru. Det tredje har jeg glemt.”
Det var det! En dagbokbetroelse? En spontan meningsytring eller kanskje et skrik om hjelp? Jeg vet ikke. Jeg prøvde en ny blogg; Irene skriver på sin blogg: ”Jeg tenkte at nå var det kanskje på tide å skrive ned noen setninger igjen. Men jeg finner ikke ordene. Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg har ikke lyst, merker jeg. Så jeg lar være.”
Jeg var ikke imponert. Var det sånn det var blitt i vår moderne tid? Hvorfor skrive og publisere slike meningsløsheter på nettet? Hvem er interessert i dette? Spørsmålene var fortsatt mange, selv om jeg var i ferd med å felle min dom om at blogging er noe tull.
ƒÞ Neste søk førte meg fram til en artikkel i Aftenposten. Der ble historien om bloggeren Eskil(36) avslørt. I lang tid har han daglig turnert nettet og utgitt seg for åtte forskjellige personer. Han hadde skrevet åtte forskjellig blogger under like mange navn. Eskil har drevet det langt og ble i 2006 kåret til årets norske blogger. Tid har han nok av for han lider av såkalt kronisk utmattelsessyndrom (ME). Dermed går dagen med til å skrive åtte egne blogger under ulike navn og samtidig kommentere andres blogger med de samme åtte navnene. Under navnet Solveig hadde han for eksempel trøstet en annen blogger som på nettet hadde skrevet om sin personlige krise. Da falskneriet ble oppdaget, angret Eskil. Men fortsatt driver han full bloggervirksomhet og leker seg fram med å dikte opp ulike typer og hendelser. Nesten som en roman, altså. Eskil sier selv til avisen at det ligger store kreative og uprøvde muligheter som blogger.
Det kan kanskje han mene. Jeg derimot begynte nesten å bli redd på min kjæres vegne. Hun satt fortsatt i sofaen, vekslet mellom å kikke på tv og skrive ned noen ord på pc´en. Jeg ymtet frampå om at kanskje ikke internett er så ufarlig som hun kanskje tror, at hun måtte være forsiktig med å utlevere seg altfor mye på det personlige plan osv.
- Tonterias - tull, slo hun fast uten å se på meg. Slik gikk kvelden.
ƒÞ Neste dag dro min kjære tidlig på jobb. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle finne fram til min kjæres blogg og finne ut hva slag hemmeligheter hun hadde lagt åpen for alle som ønsket å lese.
Etter å ha søkt meg rundt på internett en stund, fant jeg omsider bloggen, åpnet og leste. Der hadde min kjære skrevet:
”Felicidades! Gratulerer! Du fant fram til bloggen min til slutt. Som premie inviterer jeg deg ut på byen i kveld til tapas og vin. Så slipper du å sitte bøyd over den datamaskinen enda en kveld.”
Diverse | Mai 2008
| Abonera på nyheter via e-mail | Versjon til utskrift · Send til en venn |
