 | |
Av Jette Christiansen
Vi har møtt Rudolf Graf von Schönburg – han er i Marbella bedre kjent som Conde Rudi - som begynte å arbeide på Hotel Marbella Club i 1956 og som gjennom mer end 50 år har vært Marbellas beste ambassadør. Det Norske Magasinet snakket med ham om tiden i Marbella.
- Jeg anser Marbella som mit hjem, og jeg vil alltid være takknemmelig for den fantastiske måten jeg ble mottatt her i 1956, starter Conde Rudi og på stemmen hans hører man at det er viktig for ham å gi uttrykk for denne takknemmeligheten.
- Det var prins Alfonso von Hohenlohe som i 1953-54 åpnet Hotel Marbella Club med bare 20 værelser. Det var egentlig hans hjem, men ettersom han alltid hadde så mange gjester, bygde han bungalows på den 36.000 m2 store tomten, og litt etter litt utviklet det seg til en klubb. Han var den egentlige pioneren i Marbella som mange siden har latt seg inspirere av, fortsetter Conde Rudi.
Hohenlohe kom fra det nåværende Tsjekkia, og da Sovjet-samveldet på slutten av 2. verdenskrig rykkede vestover, måtte familien flykte fra godset. Men den tidligere livsstilen gjorde at han var vant til å lede en stor husholdning, med stort kjøkken og mange gjester. Men etter hvert som klubben vokste, fikk han bruk for personale til å lede den, og her var det Conde Rudi kom inn i bildet.
- Min historie er noenlunde den samme som Hohenlohes. Vi bodde i den østlige delen av Tyskland, og mot slutten av krigen hørte vi at vi var på sovjeternes liste over personer som de ville sende til Sibir. Min far omkom under krigen, men min mor fikk oss åtte barna opp i en hestevogn, og slik flyktet vi til en onkel i den vestlige del av landet. Jeg var da 12 år gammel, forteller han og hopper noen år fram i tid:
- Min mor ville at jeg skulle bli diplomat eller få en utdannelse innenfor bankvesenet, men jeg forelsket meg i hotellbransjen, og diplomati er det også god bruk for her. Jeg tok hotellutdannelsen på skolen i Lausanne som fortsatt er en av verdens beste hotellskoler. Etter endt utdannelse arbeidet jeg som kelner og kokk, og senere i resepsjonen. Ønsket har aldri vært å arbeide i hotellindustrien som sådan, men å arbeide på et intimt hotell. Og jeg har vært heldig.
Fra Tyskland til Spania
Da den unge Conde Rudi arbeidet i resepsjonen på et hotell i Hamburg, kom Alfonso von Hohenlohe, som for øvrig er hans fetter, forbi. ”Hva gjør du her når jeg har bruk for deg i Marbella?” spurte han. Conde Rudi undret på hvor i verden det måtte være. Men Hohenlohe talte sin sak, og 28. desember 1956 reiste Conde Rudi til Spania.
- Jeg hadde en kontrakt på to år som startede 1. januar. Som den gode tysker jeg er, ankom jeg flere dager for tidlig, forteller han, mens han legger et par mer ved i peisen i loungen der vi sitter.
- Vi landet på gresset på den korte rullebanen omgitt av sauer og geiter. Luften duftede annerledes... Landet fascinerte meg fra starten så mye at da jeg kom til Marbella, hang jeg frakken i skapet for aldri å ta den ut igjen. Og her er jeg fortsatt, 50 år senere. Alfonso viste meg omkring på hotellet. Det var allerede den gang sjarmerende. Jeg liker livet her. Jeg er selv katolikk, og allerede fra første stund elsket jeg måten spanjolene har gjort religion til en del av livsstilen. I Tyskland var religion noe mørkt og dystert, her feirer man den, og selv under Franco følte jeg at det var mye frihet her, fortsetter ambassadøren som er en ivrig forteller.
Hotel Marbella Club nostalgi
Etter et par år på Hotel Marbella Club, dro han til Mexico der Hohenlohe også åpnet hotell. Men dessverre døde den daværende direktøren på Marbella Club, og Conde Rudi reiste tilbake i 1961 for å overta ledelsen. Hotellets andre byggetrinn ble bygget, grillen og så innførte han bokføring. Han sto selv for bokføringen slik han hadde lært det på hotellskolen. Hohenlohe var i Mexico, men Conde Rudi var en ung mann med lyst til å skape.
- Tingene var ganske annerledes den gang, og vi måtte f.eks. selv kjøpe kobberkabler for å få installert elektrisitet. Vi kunne ikke skaffe kumelk, og mange av gjestene brød seg ikke om geitemelk i café con leche, så vi kjøpte seks kyr som jeg overtalte bonden som drev på området overfor hotellet til å ta seg av. Han skulle bare levere et spann melk og litt fløte til konditoriet hver dag. Vi måtte selv grave etter grunnvann, og bare et fåtall av værelsene hadde badekar pga. vannmangel, forteller Conde Rudi om sine første år.
De gylne år
For Hotel Marbella Club var 60-tallet noen fabelaktige år.
- Beach Club’en ble bygget i 1968 og var i flere år et av de hotteste diskoteker i Europa. Don Jaime de Mora y Aragón, dronning Fabiola av Belgias bror, ankom, og han fikk sin egen pianobar som var stedet alle gikk før det var tid for å gå på disko. Alfonso kom tilbake fra Mexico, han var skilt og jeg var fortsatt ugift. Vi hadde noen fantastiske år. Jeg var her dag og natt, forteller Conde Rudi.
Singeltilværelsen sluttet da han møtte María Louisa av Preussen. De forelsket seg og ble gift i mai 1971.
- Hun har en fantastisk karakter, og snart ble hun et stort trekkplaster. 70-tallet var også et fantastisk tiår, sier han.
Opp- og nedturer
I begynnelsen av 80-årene rammet oljekrisen likevel hardt, og samtidig hadde Alfonso von Hohenlohe bygget Hotel Puente Romano. Han ble derfor nødt til å akseptere et partnerskap med en investor.
- Denne kjente ikke mye til hotelldrift, og vi var ikke enige om hvordan man skal drive et luksuriøst, intimt hotell som Marbella Club, så jeg forlot hotellet. Jeg arbeidet deretter for Bismark på Marbella Hill Club, som bare består av villaer. Det var planer om å bygge et hotell på området, men av ukjente årsaker utsatte myndighetene alltid å gi nødvendige tillatelser. Jeg arbeidet også med Bismark på La Zagaleta, fortsetter Conde Rudi.
På Hotel Marbella Club gikk det nedover. Investoren døde, og hans barn hadde ingen interesse av å drive hotellet.
- En gruppe interessenter slo seg derfor sammen og overtok hele hotellet, og en av dem, Enrique Paez Florez, sa til meg at de ville gjenopplive de forgagne tidene på hotellet, hvis jeg ville påta meg jobben som direktør. Det gjorde jeg i 1994, og vi har igjen hatt noen praktfulle år her, sier han.
Conde Rudi i dag
I dag lever han en mer rolig tilværelse.
- Min stilling kan vel teknisk sett betegnes som rådgiver, men en gjest kalte meg engang hotellets sjel, og det beskriver situasjonen bra. Jeg lever med hotellet. Jeg er her hver dag, og hver kveld kommer jeg innom for at ta en drink sammen med gjestene. Jeg kjenner så mange av dem som kommer til Marbella Club år etter år, slutter Conde Rudi, som har mottatt en medalje av det spanske turistdepartementet, to ganger vært formann for religiøse brorskap, en ære som er tildelt svært få utlendinger, samt fått en gate i Marbella oppkalt etter seg – Avenida Conde Rudi - for ambassadørinnsatsen han har ytt byen.
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Marbellas mest fornemme ambassadør
Marbella er de siste tiden blitt assosiert med korrupsjon, pengegriske politikere og forretningsfolk. Conde Rudi svarer på våre spørsmål om saken.
Sårer Marbellas dårlige rykte deg?
Marbella er ikke korrupt. Det var noen personer som tillot seg å putte kommunens penger i egne lommer, og det har det blitt skrevet mye om her og i hele verden. Derfor har Marbella fått dette ryktet. Men man ikke bebreide byen at visse politikere og forretningsmenn er korrupte.
Hvordan har skandalene påvirket turismen?
Skandalen, la crisis Malaya, som vi kaller den, har egentlig ikke berørt turismen så mye. Det har likevel ikke vært noen spesiell god vinter, men det er fordi folk generelt bruker mindre penger og fordi været har vært dårlig.
Jeg har selv opplevd mange kriser, gjennom årene har det vært mange opp- og nedturer, og denne vinter har ikke vært uvanlig på denne måten.
Men hvorfor er Marbella ikke så ettertraktet som for noen år tilbake?
Det er det flere årsaker til. Infrastrukturen har ikke fulgt med i utviklingen og det økende befolkningstallet, og alt er blitt mindre personlig.
Hva bør man gjøre for å få gjenopprettet byens rykte som jet-settets yndlingslekeplass?
Byen må ikke eksperimentere mer. Vi må ikke bygge flere kongressentre og store hoteller. Tilbudet må tilpasses behovet ellers mister Marbella sin spesielle sjarm. Vi skal fortsette arbeidet med å gjøre gjestene våre tilfredse, de betaler gjerne hvis de får noe for pengene. Og det gjør de.
Vi skal tilby den høye standarden som gjør at kjendisene søker hit. De er snobbete, men søker også til et sted der de kan være i fred. Mange besøker fortsatt Marbella, men de ønsker å være anonyme, og det blir fortsatt arrangert store fester. Og Marbella har fortsatt den særegne karakteren som gjennom årtier har tiltrukket folk fra hele verden.
Du har vært primus motor i en tenketank som arbeider med på å få utlendinger til å skrive seg inn folkeregistrene og registrere seg for å få stemmerett. Hvorfor er det så viktig?
Fordi pengene kommunen mottar fra staten og juntaen, blir beregnet etter hvor mange innbyggere som er registrert i byen. I øyeblikket er 107.000 personer registrert i Marbella, men i virkeligheten bor det mellom 200.000 og 250.000 mennesker. Så hvordan skal kommunen tilby det som det er bruk for når det gjelder infrastruktur, rengjøring og sikkerhet. Dessuten er det et privilegium å kunne stemme og ha innflytelse.
Du involverer deg mye i Marbellas anliggender, men ikke i politikk?
Nei, jeg er ikke involvert i politikk, det kan man ikke når man driver hotell.
Hvordan ser du på framtiden?
Jeg ser svært positivt på framtiden.
Profiler | April 2008
| Abonera på nyheter via e-mail | Versjon til utskrift · Send til en venn |
