 | |
Rett nord for Marbella ligger naturparken Sierra de las Nieves(201 km2), og du kan rett og slett ikke tillate deg selv ikke å ha vært der, for det er en helt fantastisk opplevelse å vandre mellom pinsapoer, forrevne klipper og knauser(quejigales). Parken ble i 1995 erklært som ”Reserva de la Biosfera” av Unesco, og det betyr at den er så spesiell og unik at det skal passes ekstra godt på den. Parken rommer verdens største skog av den helt spesielle grantypen, el pinsapo, som bare vokser her i områdene rundt Ronda og i det nordlige Marokko. Dessuten rommer parken også en betydelig bestand av villgeit(cabra montés), fjellsauer(muflón) og rådyr(gamo), dessuten villkatter(gato montés), oter(nutria) og kongeørn(águila real). Vi(Erik og jeg) kan dessuten tilføye at det helt sikkert også bor troll(duende ibérico mistificioso) der inne, for det var en umiskjennelig trolsk stemning dypt inne mellom de forrevne klippene og pinsapoerne.
Du kommer inn i parken fra hovedveien som går mellom San Pedro de Alcántara og Ronda, ca. 12 km. sør for Ronda. Når du kommer sørfra fra kysten, ser du først et skilt med ”Acceso al parque natural” og ca. 1 km. senere kommer selve veien som fører inn i parken på høyre hånd. Det står ”Area recreativa de Los Quejigales” og det er ca. 9 km. å kjøre på grusvei før du kommer til Los Quejigales. Her må du pent parkere og fortsette ferden til fots. Nå ved jeg godt at det også er herfra at du kan bestige La Torrecilla(1919 m.), og det skal vi jo også gjøre, men ikke i dag. For nå på denne siste dagen i november har vi satt trollene i stevne.
Vi later altså som ingenting når vi passerer skiltet som stikker ut retningen mot La Torrecilla og fortsetter rett fram til vi kommer til et lite veikryss. Her tar vi veien til høyre, og etter et par hundre meters vandring, dukker det første blå merket opp på en stein, og deretter følger vi bare de blå merkene. Stien er nokså overgrodd og av og til ganske bratt, så det er stavtvang og bare legger og bein er bannlyst, for det er masser av den stikkende gullblomstrede torneblader langs stien. Stien følger en loddrett klippevegg og går ut og inn mellom nedfalne klippeblokker og de kjempestore pinsapoer, så det er en helt spesiell opplevelse å gå der. Bak hvert tre og klippe forventer du å se et troll, men troll har det med å forsvinne raskt og etterlater bare en trolsk stemning, som til gjengjeld er helt håndgripelig.
På et tidspunkt slutter de blå merkene, og deretter er stien markert med varder, men det er nok en god idé å ta et bunt med gult garn, slik at man selv kan markere stien der det føles nødvendig.
Endelig finner vi trollets hule, men han er visst akkurat dratt et ærende, så vi nøyer oss med å kikke inn og beundre boligen hans.
Rett etter at vi har passert trollhulen møter vi en liten bekk, og den følger vi oppover til vi kommer opp til et basseng der vannet samles opp. Her fyller vi vannflaskene, for vannet smaker bare bedre enn noe annet vann. Vi går litt videre opp til en lille bergkam med en utstående pinsapo, og når vi nå har gått i to timer, er det tid for å nyte den medbrakte maten. Vi er nå ute av trollskogen og sitter og beundrer utsikten ned mot dalen langt under oss. Det er så stille her at det bare er lyden av stillhet du hører. Og det på tross av at det er mindre enn 30 km i luftlinje til alt hurlumheien på kysten. Bak oss ligger La Torrecilla og til høyre og venstre ligger det andre bergkammer og klipper. De er så spesielle at de fint kunne have vært brukt som kulisser for Ringenes Herre.
På den lille bergryggen står til og med verdens mest spesielle pinsapo med tre topper, så si ikke at det er kjedelig i Sierra de las Nieves.
På veien tilbake kikker vi lengselsfullt opp mot La Torrecilla og lover hverandre at det ikke skal vare lenge før vi returnerer til Sierra de las Nieves. www.sierradelasnieves.es
I dag er vårt mål et lite eksklusivt hotell bak Ronda som man etter sigende kommer reisende langveis fra for å bo på. Det heter Hotel La Fuente de la Higuera og ligger bare 10 minutters kjøring fra Ronda. Hotellet er innrettet i en ombygget olivenmølle og drives av et nederlandsk par. Det er bare 11 værelser, og de fleste av dem er suiter. Prisene er relativt høye, men en stor del av året er det spesialtilbud, og det var et sånt tilbud som vi hadde hoppet på: 57 € per person i suite, når man tar med den 3 retters kveldsmenyen til 42 € per hode. Prisen er inklusiv frokost, men uten 7 % moms.
Hotellet ligger vakkert til på en dalside, og det er en skjønn utsikt ned mot Ronda. Landskapet minner om Toscana, og det er en viss italiensk dekadanse over stedet.
Hotellet er smakfullt innrettet og i vår suite var det til og med himmelseng.
Det hele var så fint, men det var som om stemningen ikke hadde fulgt med ut fra trollskogen. Stemningen var litt matt, og om det skyldes at hotellet var sparsomt belagt, at suiten ikke var oppvarmet, at vertene var litt for omklamrende eller at maten var halvkald, skal jeg ikke si. Vi var enige om å gi stedet 3 av 5 mulige stjerner. Se selv på www.hotellafuente.com
Litt nord for Ronda ligger en av Spanias mest spesielle landsbyer: Setenil de las Bodegas.
Bodega betyr jo en matvarekjeller, og det er disse naturlige ”kjellerne” eller hulene som har gitt byen en del av navnet. Byen ligger ved en kløft dannet av elven Trejo, og jordens beskaffenhet er slik at elven har kunnet grave visse jordlag vekk og har etterlatt store overhengende partier som kunne brukes som tak. Et sted er klippehenget så stort at det kunne brukes som tak for to rekker med hus.
Byens opprinnelse er uklar, men man mener at det har bodd mennesker her i minst 25.000 år, fordi hulene har vært optimale som primitive boliger. Romerne har vært her og deretter kom araberne og kastet dem ut. Tårnet på den arabiske festningen troner fortsatt over byen, og interessant nok er turistkontoret innrettet i et litt mindre tårn som i maurernes tid tjente som en slags tollsted der hvor man ble visitert og pent måtte legge igjen våpen før man fikk lov til å komme inn i festningen. Bygningen har et svært vakkert tak, som på tross av sine mer enn 500 år, er særdeles godt bevart.
Da Setenil falt og ble erobret av det kristne kongeparet Isabel og Fernando i 1484 tilføyde en frise under taket som priser kristen tro og gir den æren for maurernes fall.
Byen må oppleves til fots, og det er en bratt stigning opp til arabernes tårn øverst oppe, men der oppe er utsikten over byen helt enestående. Og så kan man jo avslutte besøket i Setenil med å leske ganen i en av bodegaene som ligger nede ved floden.
Setenil er absolutt et besøk verdt, og man kan lese mer om byen på: http://www.setenil.com
Utflukter | April 2008
| Abonera på nyheter via e-mail | Versjon til utskrift · Send til en venn |
