Av Arne Bjørndal

Det er tid for oppsummering. Etter halvannet år som mer eller mindre fastboende i dette store landet, 3.000 kilometer hjemmefra, er inntrykkene og opplevelsene mange. Nitidig har jeg skrevet dem ned i en notisbok som nå begynner å bli ganske full. De fleste opplevelsene er selvsagt gode. Hadde det vært omvendt, ville jeg jo ikke fortsette å bo her.
Særlig er jeg imponert over humøret og den varme omgangsformen som spanjoler flest praktiserer. Jeg liker at en nabo jeg knapt vet hvem er, smiler til meg og hilser med både ”Hola” og ”Buenos días” når vi tilfeldigvis møtes på gata. Å treffe spanske venner, betyr omfavnelser og klemmer på hvert kinn, i hvert fall når det dreier seg om venner av motsatt kjønn. Det er de uvanlige inntrykkene, de som er forskjellige fra Norge, som sitter igjen. Når ting oppleves som fremmed og annerledes, fester det seg oftest lettere til hjernebarken.

Lyd overalt
Spania er lyd. Masse lyd. En gang var jeg på biltur til Sevilla. Ved veien lå et staselig, gammelt vertshus. Her vil jeg innta lunsjen, tenkte jeg, bremset opp og gikk inn. Baren var liten, intim og koselig. Dette så lovende ut. Men da jeg spurte camarero´en bak bardisken om han hadde tapas, vinket han meg med videre inn i den store spisesalen som lå vegg i vegg. Restauranten skulle nok være et hakk bedre enn baren, for her var det hvite duker på bordene.
- Aquí tenemos televisíon, her har vi fjernsyn, smilte servitøren enda bredere og mente nok at jeg som spisegjest fortjente å ha det beste.
Det fantes nesten ikke andre gjester i det store og litt kalde lokalet, men likevel var støyen påtakelig. Det sørget popmusikken som ljomet ut fra flere høyttalere for. Men det var ikke alt. For restaurantens to tv-apparater som var montert på hver sin vegg, sloss også om oppmerksomheten med hver sin kanal. Det var sen spansk lunsjtid, og alle som har sett på tv på den tiden, vet at da er det konkurranser og støyende kjendis- og talkshow som fyller skjermene. Deltakerne prater høyt og i munnen på hverandre hele tiden. En Holmgang-debatt på TV2 i Norge med Siv Jensen, Lars Sponheim og Kristin Halvorsen blir som en søndagsskoletime i forhold.
Men her satt jeg altså. Håpet var at tapas´ene ville smake himmelsk for å trekke oppmerksomheten vekk fra all støyen. Dessverre for både meg og spisestedet, tapas´ene her var høyst middelmådige.

Tapas og mat
Men andre spiseopplevelser veier godt opp for denne fatale almuerzo´en. Jeg elsker tapas og særlig som et lett kveldsmåltid. I Fuengirola finnes et par-tre baskiske spisesteder med pinxto, sånne småretter servert på en loffskive med tannpirkere i ulike størrelser, farger og utforminger. Camarero´ene går rundt og serverer tapas´ene varme og rett fra kjøkkenet. Jeg elsker dem og drar dit så ofte jeg synes jeg fortjener en belønning.
Systemet med denne måten å spise tapas på er at når du ber om regningen, samler camarero´en sammen tannstikkerne, deler dem inn i ulike farger og fasonger, teller dem og så får du regningen. Det fungerer aldeles utmerket her i Spania.
Men se for deg hva som ville skjedd om en slik tapasbar hadde åpnet dørene i Norge, i Oslo, i Bergen eller Haugesund, for den saks skyld: Der sitter nordmenn med sin vin eller øl og spiser masse tapas. Etter hvert som samlingen av tannpirkere øker og redselen for en skyhøy regning stiger, ser jeg for meg at mange fristes til å la noen av tannpirkerne forsvinne ned i lommen, ramle ned på gulvet og tygge i stykker et par… Jeg er helt overbevist om at en slik restaurant i Norge raskt måtte stenge dørene. Det skyldes ikke at nordmenn er mer uærlige enn spanjoler, eller andre folk. Snarere at et slikt opplegg vil være fullstendig nytteløst i et samfunn der det fortsatt – på grunn av skyhøye priser – er luksus å spise ute på restauranter. Dette tilhører ikke nordmenns hverdagsliv.

Trafikk og parkering
Bruken av elektrisk lys, både hjemme og i barer og spisesteder, er også en uvanlig sak. Der oppe i vintermørket og under polarsirkelen bruker vi lys for å skape stemning, gjerne mange stearinlys eller i hvert fall dempet og stemningsfull belysning. I Spania er det annerledes. I mange barene strømmer det iskalde og grelle neonlyset mot deg. Jo skarpere lys, desto bedre, kan det virke som.
Trafikk kommer jeg heller ikke forbi. Jeg trodde at spansk bilister var noen råtasser, men det har jeg aldri opplevd. Tvert om synes jeg bilistene ofte oppfører seg eksemplarisk.
Men: Har du noen gang sett en norsk bilist parkere midt i et fotgjengerfelt? Nei, det har du ikke. For i Norge kommer parkeringsvakten og tauer deg bort nesten før du får satt på håndbrekket. Og 4-5.000 kroner i mulkt svir såpass at de fleste tenker seg nøye om før de velger en slik løsning. Men her i Spania har jeg sett det utallige ganger. Jeg har til og med sett to politibiler stå slik i timevis rett utenfor den lokale politistasjonen. Sånt kan kanskje forklare hvorfor det betraktes som en risikosport å være fotgjenger i Spania. Hver tredje som dør i en trafikkulykke er en fotgjenger, og jeg skjønner veldig godt hvorfor. Det jeg ikke skjønner er hvorfor spanjolene ikke gjør noe med det.

Film og dubbing
Hvorfor spanjolene fortsatt ”dubber” Sopranos, CSI, Friends og alle andre amerikanske og britiske tv-serier og filmer, skulle jeg gjerne hørt en fornuftig forklaring på. Tidligere kunne politikerne kanskje skylde på manglende kunnskaper og kanskje også på analfabetisme blant eldre mennesker.
I dag er spanske politikere, bl.a. som følge av EU-medlemskapet, svært opptatt av at spanjoler blir bedre i engelsk. Der kan det norske systemet lære bort noe: Vi som har vokst opp med to svenske tv-kanaler og teksting, vet jo at språkopplæringen går som en drøm om bare stemmene får snakke originalspråket sitt. Det finnes knapt en nordmann som ikke skjønner svensk. Og, mange nordmenn vil til og med påstå at de snakker svensk flytende, i fylla, vel og merke!

Abonera på nyheter via e-mail

Versjon til utskrift · Send til en venn