 | |
Kredittkrisen som fulgte i kjølvannet av problemene på subprime-markedet, er blitt et mareritt som investorene forsøker å våkne opp av. De som trodde bankene hadde offentliggjort alle sine subprime-relaterte tap i resultatene for tredje kvartal, er blitt skuffet over etterfølgende, ytterlige nedskrivninger. Siden det ikke er lovpålagt å offentliggjøre alle tap, er de dårlige nyhetene blitt meddelt investorene litt etter litt. Det har resultert i en tillitskrise som i stor grad fortsatt tynger stemningen på markedet.
For bankene handler kredittkrisen ikke bare om det skrøpelige korthuset av mortgage-backed securities (MBS-er - verdipapirer utstedt med sikkerhet i fast eiendom). Utbredelsen av såkalte structure investment vehicles (SIV-er) har også kommet frem i lyset. De er i bunn og grunn fond som låner penger i det kortsiktige sertifikat markedet for å kjøpe pantelån som de ”bunter” sammen i verdipapirer og selger på obligasjonsmarkedet. Fordi bankene selv ikke eier de underliggende pantelånsobligasjonene, er det teoretisk sett ingen risiko forbundet med SIV-er. Som følge av knappheten på likviditet i markedet for sertifikater, har bankene vært nødt til enten selv å finansiere SIV-aktivitetene eller kjøpe tilbake de underliggende pantelånsobligasjonene. Bankenes samlede eksponering mot SIV investeringer anslås til å utgjøre USD 340 milliarder. Det amerikanske finansdepartementet har støttet planer om å selge USD 75 milliarder av den høyest ratede gjelden til en ”super-SIV” som kanskje kan hjelpe bankene på kort sikt, men som ikke vil gjøre mye for å gjenopprette investorenes tillit. Det vil bare skje når alle tapene på troverdig vis er blitt offentliggjort.
Kan det gjøres noe for å forhindre fremtidige nedsmeltinger av kredittmarkedet? Her kommer FAS 157 inn i bildet. Uten større mediedekning trådte Statement 157 fra Financial Accounting Standards Board i kraft 15. november. FAS 157 handler bl.a. om, hvordan man måler markedsverdien på aktiva og passiva. Et av de mer interessante aspektene er prinsippet om å vurdere verdien av aktiva til ”exitpris” – dvs. den prisen som en tredjepart med rimelighet vil betale. Dette er fint for likvide aktiva, men ganske problematisk for lite likvide. Fordi det hittil ikke har vært noe slikt prinsipp, har bankene kunnet vurdere verdien av sine lite likvide, mest risikobetonede aktiva til urealistisk høye nivåer, og de har derfor vært svært overvurdert i bankenes bøker. Til tross for de kompliserte beregningene som FAS 157 krever, har mange banker imidlertid allerede innført prinsippene. Det er derfor meldt om betydelige nedskrivninger (og samtidig har noen toppledere meldt sin avgang).
Estimatene over de endelige kostnadene forbundet med subprime-krisen har stadig økt. Noen analytikere forventer nå at det samlede tapet vil komme helt opp i USD 400 milliarder. Kan det bli verre? Så lenge offentliggjørelsen av subprime-relaterte tap stort sett er frivillig, har nok investorene grunn til å frykte det.
Juridiske temaer & Finans | Januar 2008
| Abonera på nyheter via e-mail | Versjon til utskrift · Send til en venn |
