 | |
Som 5-åring begynte hun å skrive grøsserhistorier om små mus som kunne snakke. I dag er den kvinnelige journalisten og forfatteren Rosa Montero en av Spanias mest anerkjente kulturpersonligheter. Hennes bøker er oversatt til mer enn 20 språk, og hun er elsket av både lesere og anmeldere. Selv sier hun at hun skriver fordi hun ikke kan la være. For henne er det å skrive like nødvendig som å trekke pusten.
Rosa Montero ble født 3. januar 1951 og vokste opp i fattige kår i et av Madrids boligområder. Faren var tyrefekter, og de to første orden hun lærte å si var derfor: ”Suerte, papá” (hell og lykke, far).
– Jeg husker at han gikk inn på badet kledd som far og kom ut som en gud, kledd i sterke farger, gull og glitter, har hun sagt om sin tidlige barndom.
Gull var det ellers ikke mye av i Rosa Monteros barndom. Som 5-åring fikk hun tuberkulose og lå til sengs de fire neste årene. Hun var et svakelig og sosialt isolert barn som ikke gikk på skole og ikke hadde venninner. Tiden fordrev hun med å lese bøker og skrive små fortellinger.
– Ofte skrev jeg grøsserhistorier med små mus som kunne snakke og sånt, har hun senere fortalt om den spede starten på sitt forfatterskap. Da hun som 9-åring vendte tilbake til skolen, var det til et tøft miljø som tvang den sensitive jenta til å bli mer hardhudet.
– Der var bare barn fra fattige familier på skolen. Vi var 90 jenter stuvet sammen i samme klasse, og vi satt alle på jakkene våre for at de ikke skulle bli stjålet. Det var en hard tid, men samtidig så full av liv. I dag er jeg lykkelig over at mine foreldre ikke sendte meg til de reaksjonære skolene som ble drevet av nonner. Som 17-åring begynte hun på universitetet for å studere filosofi og språk, men året etter byttet hun til journaliststudiet. Det gjorde hun unna mens hun skrev manus for flere av Madrids undergrunnsteatre.
Også journalist
Siden 1976 har Rosa Montero vært tilknyttet El País der hun den dag i dag fortsatt – ved siden av forfatterskapet - skriver små essays, reportasjer og intervjuer. Rosa Montero har oppnådd stor anerkjennelse i og uten for Spania, både som journalist og forfatter. I 1981 vant hun den første av mange priser, Premio Nacional de Periodismo, for sine reportasjer og litterære artikler. Montero skriver fortsatt små essays og intervjuer for El País. I dag betegnes den måten hun blander fakta med elementer fra litterære genre for banebrytende innen for spansk journalistikk. Rosa Monteros forfatterskap som omfatter essays, noveller og romaner, er oversatt til mer enn 20 språk. Hennes to siste romaner, “La loca de la casa”, fra 2003 og ”Historia del Rey Transparente”(2005) har begge vunnet prisen som beste spanske roman. Den første fikk prisen som beste utenlandske roman i Italia i 2004. Monteros forfatterskap inngår ofte som pensum på universitetenes spanskstudier, både i og utenfor Spania.
Rosa Montero gjør det likevel klart at det verken er priser eller penger som driver henne til å skrive.
- Jeg skriver fordi jeg ikke kan la være. Fordi det er min måte å leve på. For meg er det like essensielt som å puste; det er en grunnleggende struktur i min personlighet. Og faktisk er det å skrive også en måte å fjerne seg fra døden på. Når jeg skriver går jeg så sterkt inn i personene i mine romaner at jeg glemmer min egen død.
Ikke for romantikere
Er man en drømmende romantiker som ønsker å fortsette med å være det, bør man styre godt utenom Rosa Montero. De fleste av hennes bøker kan betegnes som postmoderne og refleksjoner over det fragmenterte og moderne spanske samfunnet. Alltid med kvinnelige hovedpersoner. Men bortsett fra det, er romanene vanskelig å karakterisere. Det passer for øvrig forfatteren fortreffelig.
– Jeg bestreber meg på ikke å gjenta meg selv, selv om en roman selger bra, sier hun i et intervju med El Mundo. Hennes kompromissløshet overfor kvalitet, er et av hennes viktigste kjennetegn. Det henger kanskje sammen med at hun ikke er nødt til å leve bare av inntektene fra bøkene. Hun skriver jo også fast for El País.
– Mitt råd til alle kommende forfattere er at de ikke må satse på å leve av det. Å skape en roman må skje i frihet. Frihet fra markedskreftene og stress for å måtte betale husleie og de faste utgiftene. For meg går frihet og kreativitet hånd i hånd. Jeg liker utfordringen det er å fornye seg hele tiden, å prøve ut nye genre, emner og miljøer, sier hun. At Montero ikke er redd for nye utfordringer, er hennes siste roman, ”Historien om den gjennomsiktige kongen”, et eksempel på. Det er en historisk roman som foregår i middelalderen og handler om en mannlig soldat som i virkeligheten er en kvinne som må slåss med eksistensielle problemer, som også vår tids mennesker kan nikke gjenkjennende til.
En av tingene som ellers kan få den blide og avbalanserte forfatteren til å skjerpe tonen, er når hun kalles feminist og når hennes romaner betegnes som ”kvinnelitteratur”. Hun poengterer: - Når en mannlig forfatter skriver en roman med en mannlig hovedperson, tror man at den handler om mennesker generelt. Men når en kvinne skriver en roman med en kvinnelig hovedperson, tror man at den spesifikt handler om kvinner. Slik er det ikke. Alle, både kvinnelige og mannlige forfattere, skriver om mennesker.
Profiler | Januar 2008
| Abonera på nyheter via e-mail | Versjon til utskrift · Send til en venn |
