Arne Bjørndal

Du skal ikke reise mye rundt i Spania før du oppdager den svarte, 14 meter høye og 50 tonn tunge tyren. På mer enn 90 steder rundt om i landet troner det kjente landemerket. Nå er oksen 50 år.

Det startet med en fire meter høy reklamefigur for spansk brandy, plassert langs noen utvalgte spanske veier. I dag har oksen vokst seg mer enn tre ganger så stor og sterk og fått status som spansk nasjonalsymbol. Oksesilhuetten er kopiert og brukes i dag i uttallige varianter og sammenhenger overalt i Spania; på biler, flagg, nøkkelringer, badehåndklær, solhatter, postkort, osv. En mengde kunstnere - malere, fotografer, tegnere, filmskapere - har latt seg inspirere av den spanske oksen. I 1972 ble den av avisen The New York Times pekt ut som selve symbolet på Spania.
Toro´en har gjennom årene vunnet mange priser for god design, og innenfor reklame og design er det temmelig enestående at et firmasymbol, født under et diktatur(generalissimo Francisco Franco), har endt opp som symbol og merkevare for en moderne og demokratisk nasjon. Det hadde neppe vin- og brennevinsprodusenten Groupo Osborne i Jerez de la Frontera drømt om da de satte opp den første oksen i 1957.

Trang fødsel
Det vil si, det startet året før da Osborne engasjerte et reklamebyrå for å skape et symbol som kunne få fart på salget av selskapets brandy, ”Veterano”. Kunstneren Manoelo Prieto foreslo å bruke profilen av en kampklar okse i tyrefekterringen.
”Venga, vamos” – kjør i vei, svarte Osborne.
I 1957 ble den første iberiske oksesilhuetten satt opp utenfor hovedstaden Madrid. Fire meter høy, laget i tre, svart, men med hvite horn og med Veterano malt med store røde bokstaver på selve oksekroppen. Den førstefødte fikk raskt følge av flere brødre. Før året var omme, var 16 okser på plass langs veiene.
Fire år senere, i 1961, så neste generasjon av oksen dagens lys. Fordi treverket i de første oksen ikke tålte vær og vind, ble nykomlingene laget i metall. Samtidig økte høyden fra fire til sju meter.

Stadig nye okser
Neste oksekull kom til verden allerede året etter. Men nå var plutselig høyden økt til det dobbelte. Forklaringen var enkel: De spanske veimyndighetene ville bedre trafikksikkerheten og krevde at alle reklame langs motorveiene måtte flyttes 125 meter vekk. Langs vanlige veier ble grensen satt til 50 meter. Oksen flyttet motvillig beiteplass, men svarte med å strekke seg hele 14 meter til værs og var dermed minst like synlig som før.
På denne tiden hadde Osborne satt opp mer enn 90 okser rundt om i hele Spania. Så populær var den blitt at også Mexico fikk en spansk avlegger.
I 1988 strammet myndighetene ytterligere inn på regelverket og krevde at all synlig reklame langs de statlige motorveiene måtte bort. Osborne svarte med å male over reklameteksten, men ellers la oksene få gresse i fred i sin helsvarte profil.
Seks år senere var myndighetene igjen på krigsstien. Nå skulle okseproblemet løses, en gang for alle. Gjennom nye lovreguleringer ble det krevd at alle Osborne-oksene langs det offentlige veinettet skulle fjernes helt.

Opprør
Men da startet protestene. Mens aviser, blader, radio og tv flommet over av artikler og innslag til støtte for den dødstruede okserasen, gikk en lang rekke kulturforeninger, organisasjoner, kunstnere, artister, politikere, journalister og kjendiser sammen i foreningen ”Salvamos al Toro” – la oss redde oksen.
Og, slik de selvstyrte regionene i dette store landet gjerne har for vane, benyttet de seg av mulighetene for å påføre sentralmyndighetene nye stikk: De protesterte vilt. I Andalucía ble regionens 21 Osborne-okser umiddelbart ført opp på listene over spesielt verneverdige minnesmerker. Regionen Navarra svarte med en egen lov som like godt fredet alle Osborne-oksene i den autonome regionen.
Saken endte i spansk Høyesterett som vedtok at oksene for lengst var blitt noe mer enn reklame: ”Oksen er blitt en del av det spanske landskapet”, kunngjorde retten og lot de dødsdømte Osborn-oksene endelig få fred.
I dag nyter de 90 spanske oksene en fredfylt tilværelse på en bakketopp, i en dalside eller på et jorde langs spanske veier. De fleste trives visst best i Andalucía, for her har hele 22 av dem slått seg til. Resten har funnet beitemarker i andre deler av landet og på Mallorca og Kanariøyene.

Osborne-oksen
• Finnes i mer enn 90 eksemplarer
• Hver okse er konstruert av 70 metallplater med 2 mm´s tykkelse som så er skrudd sammen med 1.000 skruer
• Oksen er festet til fire metalltårn som igjen er støpt ned i grunnen
• Hver oksesilhuett veier 50 tonn
• Det går med 50 liter svartmaling når oksen skal males
• Sherry- og brandyprodusenten Osborne har ikke lenger enerett på bruken av oksesymbolet. En domstol i Sevilla vedtok i 2005 at oksen er et nasjonalt felleseie og at alle dermed kan ta oksen i bruk
• Bare i regionen Katalonia nekter man å godta oksen som nasjonalsymbol. Der bruker man isteden et esel.

Abonera på nyheter via e-mail

Versjon til utskrift · Send til en venn