 | |
Regnskogens mystiske barberte fjelltopp
Bussturen fra Santa Cruz i Bolivia til den lille fjellbyen Samaipata tar fire timer. Fire varme, støvfylte timer. Og når man endelig er fremme i kveldinga, venter det ikke en seng på et Sheraton rom, men bare en bulete madrass på et pensjonat for oljefolk og gullgravere. Det var her jeg falt i søvn en septembernatt i 1987. Jeg hadde satt en stol for døren og slukket den enslige lyspæra som hang og dinglet fra en ledning i taket. De puslende lydene fra svermende insekter og tommelstore kakerlakker var nesten opphørt. Eller så druknet de bare i støyen fra naborommet, hvor en desperado med en grusom gitar øvde seg på sanger og melodier fra et fjernt strøk i Andesfjellene. Neste morgen slentret jeg ut av den lille byen og ned til et skilt som sa at jeg nå var nådd fram til den arkeologiske sonen kalt El Fuerte Fortet. Jeg var kommet fram til en av jordklodens mest eiendommelige steder.
Bak skiltet lå det en liten landhandel, og her fant jeg en trivelig bolivianer med daggamle skjeggstubber og et lettere bekymret ansiktsuttrykk. Han var i ferd med å strø korn ut til et par høns, som spankulerte foran butikken hans.
Er dette veien til El Fuerte? spurte jeg og pekte på en liten sti som forsvant opp av en bratt fjellskråning bak huset hans.
Ja visst, gringo. Men det er veldig langt dit!
Han strøk seg over pannen med en kraftig neve og fortsatte:
Det er en hard tur. Kanskje du går deg vil. Det beste var nok om du fikk en fører, som kan vise vei...
En fører. Hvor finner jeg en slik en?, spurte jeg.
Jeg er fører, skrøt han og slo seg på brystet. Det koster 10 dollar.
10 dollar er mange penger i Bolivia, og han forventet naturligvis at jeg straks ville begynne å prute på prisen. Men jeg var i et tvers igjennom fortreffelig humør denne morgenen, så i stedet slo jeg til uten videre, og det fikk ham straks til å se enda mer bekymret ut. For nå var det jo helt tydelig at han hadde forlangt for lite.
Med klynkeguide til Fortet
Det tok oss over en time å komme gjennom jungelkrattet og over fjellsiden til det mystiske Fortet på toppen. Hele veien jamret og stønnet føreren min høylydt. Han understrekte at han i virkeligheten var altfor gammel til denne krevende jobben. Han fortalte meg i detaljer om sitt svake hjerte. En av dagene ville han sikkert ramle om på stien, og hans elskede Rosita ville stå alene igjen med barneflokken. Og denne forferdelige livsfaren utsatte han seg for, kun for å tjene lusne 10 dollar, mens jeg krøsus av en turist naturligvis tjente vesentlig mer i det daglige og med en mye lettere jobb.
Akk ja. Det er hardt å være en fattig bolivianer, sukket han.
I stedet for å vise medfølelse og flå flere sedler opp av lommeboka, smilte jeg bredt til han. Før turen vår over fjellet hadde jeg nemlig hatt anledning til å studere det sparsomme vareutvalget i landhandelen hans. På en av hyllene stod det en rekke hermetikkbokser med dansk skinke. Gift of Denmark, stod det på boksene. De var blitt sendt til Bolivia et par år før som nødhjelp i forbindelse med en oversvømmelseskatastrofe i landet. Nå solgte skurken dem for noe som tilsvarte sju kroner stykket. Denne svimlende prisen gjorde med et slag den danske nødhjelpen til et luksusgode, som kun velstående veifarende hadde råd til. Så hvis han hadde bruk for litt proteiner og motstandskraft, kunne han jo bare spise en boks skinke...
Varme og andpustne nådde vi frem til en litt bredere jordvei som snodde seg rundt foten av den dystre grå og rødlige fjelltoppen, som utgjør selve El Fuerte. Klippeveggen reiste seg loddrett og i svimlende høyder langs veien. Fra denne siden var Fortet i sannhet utilgjengelig. Litt lenger framme flatnet terrenget likevel ut, og jeg stod foran et av de mest gåtefulle klippeområdene jeg har sett til nå.
Det barberte fjellet
Hele fjelltoppen var simpelthen en labyrint av tilhogde og tilslipte hyller, trapper, nisjer, bassenger og fordypninger. På et eller annet tidspunkt i en fjern og ukjent fortid, har fremmede mennesker kastet seg over denne tilsynelatende fullstendig uinteressante klippetoppen. Og med hammer og meisel har de så forvandlet den til en tvers igjennom bisarr kjempeskulptur. En av de mest markante “dekorasjonene” er to 20 meter lange og parallelle fordypninger, som en slags utskytingsrampe som peker direkte mot toppen.
Den sveitsiske sensasjonsforfatteren og gåteguruen Erich von Däniken har forlengst satt denne mystiske “utskytingsrampen” i sammenheng med teorien hans om fortidens romreisende fra fjerne kloder. Og selv om Däniken er mer kjent for sin frodige fantasi enn for nøkterne overveielser, må det innrømmes at tanken i dette tilfellet er helt nærliggende og slående.
Uforklarlig tunnel
El Fuerte er et så besynderlig og annerledes sted, at man tvinges til å overveie forbløffende teorier og muligheter. Hvem har lagd alt dette? Når har de laget det? Hvordan? Og hvorfor?
Ingen kjenner svarene.
Et lite stykke fra El Fuerte fører en loddrett og ca. 2 meter bred sjakt ned i jorden. Ved første øyekast ligner det en brønn. Men det er det ikke. Det er en tunnel som fører bort fra “El Fuerte.” Til hvor vet ingen. Folk har prøvd å komme gjennom den dype tunnelen, men den er blokkert av steinskred og til nå har ingen prøvd å rense den.
En gammel tradisjon vil ha det til at denne sjakten er en inngang til et kolossalt system av ganger som knytter sammen alle de gamle helligstedene i Andesfjellene.
Det er en vill og eventyrlig idé. Men “El Fuerte” er også et vilt og eventyrlig sted.
Nonner på tur
Ved middagstid var vi tilbake ved den lille landhandelen, hvor min fører endelig kunne slappe av igjen. Det lykkes ham forholdsvis lett å selge en kald Cola til meg for en pris som burde ha fått han til å rødme av skam, men som tvert imot fikk hans ansikt til å bli til et stort og hjertelig smil. Vi var i mellomtiden blitt helt fine venner, og med tungen i den ene munnviken skrev han navnet sitt i dagboken min: Augosto Saldias.
Det duftede deilig av hønsekjøttsuppe fra kjøkkenet, og snart satt jeg benket sammen med familien og vi slurpet dampende varm suppe i oss.
Vi hadde det riktig så trivelig.
Så dukket en stor buss opp. Dørene gikk opp med et sukk av trykkluft og et halvt hundre store skolejenter i uniform myldret ut etterfulgt av to nonner. Den ene av nonnene gikk mot oss.
Vi ønsker å bestige El Fuerte. Kan De fortelle hvor lang tid det vil ta å gå opp dit? spurte hun.
Alt i alt vil det nok ta tre timer fram og tilbake, fortalte jeg.
Eh... En halv time, rettet Augosto meg og smilte vennlig til nonnen.
Hvor skal De etterpå?, spurte jeg.
Da kjører vi videre til Santa Cruz.
Gjør De det? Er det en mulighet for at jeg kan få bli med? Jeg øynet måten å komme tilbake flere timer før, enn jeg egentlig hadde regnet med og til og med i en bedre buss.
Nonnen smilte vennlig.
Naturligvis. Men da må De vente til vi kommer tilbake.
Augosto fikk dreperblikket
Og så forsvant hun sammen med alle jentene i en herjende skare innover terrenget. Jeg kunne høre jentenes glade stemmer bli svakere og svakere etter hvert som gruppen trasket opp gjennom jungelkrattet på fjellsiden.
I mellomtiden la jeg meg ut i solen på en flat klippestein som rakte utover et vannfall bak Augostos hus. Timene gikk og på slutten av ettermiddagen dukket nonnene og den dynamiske jenteskaren opp igjen. Nonnene var tydeligvis veldig kokte under deres tekkelige klær.
En halv time?! utbrøt den ene av dem irritert, mens hun med et skummelt blikk stirret i retning mot Augosto. Så så hun på meg.
Unge mann. Vi kjører om ti minutter!
Sånn gikk det til at jeg kom tilbake til Santa Cruz i selskap med 50 rampete skolejenter og to nonner som smilte mildt til meg, da jeg tok avskjed med dem.
Reis med Gud! sa de.
Og deres vennlige ord må ha blitt hørt på høyere steder, for til tross for mange hundre timers kjøring på de mest avsindige veier i Sør-Amerika lever jeg fortsatt i beste velgående...
Utflukter | September 2007
| Abonera på nyheter via e-mail | Versjon til utskrift · Send til en venn |
