Om ting og tang og alt vi ikke trenger
- Gi den bort. Kast den. Ingenting å spare på! Min kjære var krystallklar. Jeg sto med den elektriske nesehårfjerneren i hånden, snudde og vendte på den, trykket av og på. Den surret og gikk, litt ujevnt kanskje, men det var sikkert bare batteriene som var dårlige. Ellers syntes alt å være i sin skjønneste orden med min forkrommede nesehårfjerner. Problemet var egentlig bare at den aldri var blitt brukt.
Siden min gamle tante Ågot hadde gitt meg nesehårfjerneren i julepresang, helt sikkert i aller beste mening, en gang mot slutten av forrige århundre, hadde den alltid stått innerst i en hylle på badet og samlet støv. Hver gang min kjære og jeg skulle vaske og tørke ble den løftet ut, tørket over med en klut og så satt raskt tilbake. Til neste gang vi skulle tørke støv.
Min kjære hadde jo helt rett. Nesehårfjerneren var faktisk ingenting å spare på. Ingen ville være interessert i å overta klenodiet heller, og dessuten hadde jo min gamle tante gått bort for fire år siden. Jeg hadde ingen sterke følelser overfor tingen jeg holdt i hånden. Altså kastet jeg nesehårfjerneren resolutt i søpla. No hard feelings!
Men så ble jeg stående ved søplebøtta og tenke. Hvor mange unyttige ting hadde jeg egentlig? Var nesehårfjerneren den eneste unyttige tingen som bare sto og samlet støv i leiligheten vår. Hva med de gamle LP-platene mine? Jeg hadde jo ingen platespiller lenger. Platene sto nederst i bokhylla, stjal innpå to meter hylleplass… og samlet støv. Og den mer moderne samlingen med CD´er? Alt var jo for lengst lagt inn i mp3-spilleren og CD´ene ble jo ikke rørt lenger.
Jeg løftet blikket; hylle på hylle med romaner, oppslagsbøker og faglitteratur fra tidenes morgen. Når hadde jeg sist åpnet en av dem? Jeg husket ikke. Romaner leser jeg stort sett bare én gang, leksikon brukes ikke lenger - alt går jo mye raskere på internett.
Så fattet jeg min dramatiske avgjørelse: Dette var dagen da jeg skulle starte mitt nye, anti-materialistiske liv, bestemte jeg. Som sagt, så gjort. Jeg stakk ned til min lokale papirforhandler og kom tilbake med en solid samling pappesker. Jeg fylte opp med bøker, plater, CD´er og en masse annet unyttig nips.
Innpå tre timer senere var vårt trastero, lagerrommet i kjelleren, fylt med kasser fra gulv, til vegger og videre til tak. Jeg burde selvsagt vært så konsekvent anti-materialist at jeg bare kastet alt unyttig rett i søpla. Men det klarte jeg rett og slett ikke.
Leiligheten vår virket plutselig kjempestor.
– Det er jo nesten som om jeg hører ekkoet av stemmene våre, sa min kjære. Hun hadde sett ut som et stort og levende spørsmålstegn da jeg hadde innledet mitt nye liv.
Men det stanset ikke her. Nå sto garderoben for tur. En gammel og velbrukt, tjukk fleecegenser hadde fulgt med på flyttelasset fra Norge, sammen med noen raggsokker, to par tjukke vintersko og en varm vinterjakke. Ikke noe av det hadde vært brukt her nede under Spanias intense sol. Her handler jo det meste om sandaler, kortbukse og noen t-skjorter. Altså vekk med alt det overflødige!
Etter dette var turen kommet til kjøkkenet. Jeg løftet ut et gammelt service til seks personer. En gang i en fjern fortid hadde dette vært noe av det første jeg skaffet meg til min nyervervede studenthybel i Oslo. Farger og mønstre var for lengst gått ut på dato. Sammen med noen suppeskåler og sju utgamle kopper og smårustne kokekar fant alt sammen veien over i en pappeske. Og så nye turer ned til trasteros´en vår.
Min kjære så litt rart på meg og virket litt usikker, trakk litt på skuldrene før vi satte oss ut på terrassen for å nyte ettermiddagskaffen. Praten gikk litt tregt. Jeg følte jeg måtte forklare oppførselen min og kom plutselig på et gammelt kinesisk ordtak jeg en gang hadde lest: Eier du mer enn tre ting, er det tingene som eier deg.
Så ble det stille på terrassen.
I vår lille leilighet fortsatt dagene som før. Jeg savnet verken nesehårfjerneren, bøker, plater, det kasserte kjøkkenutstyret eller den gamle fleecegenseren.
- Er du lykkelig nå, spurte plutselig min kjære en dag. Jeg var i gang med den ukentlige rengjøringen og hadde kastet meg over badet. Plutselig husket jeg tante Ågots nesehårfjerner som tidligere hadde stått foran meg her i baderomshylla.
Jeg dro litt på det…: - Rengjøringen går i hvert fall mye raskere nå, svarte jeg.
Diverse | September 2007
| Abonera på nyheter via e-mail | Versjon til utskrift · Send til en venn |
