 | |
Antisemittisk graffiti skrevet på tysk, males på en synagoge i Barcelona. Eldre jøder overfalles i Melilla. ’Jødebastarder’ står det på et banner på fotballstadion Calderón i Madrid. Skudd avfyres mot en synagoge i Oslo, politiet øker sikkerheten omkring den israelske ambassaden. I Danmark demonstrerer venstrefløyen sammen med muslimer i Københavns gater og roper død over Israel og død over jødene. I Frankrike brennes en jødisk skole. Mel Gibson sier til politiet at jødene er ansvarlige for alle verdens kriger, da han beruset blir arrestert i Los Angeles.
Den nye konflikten mellom Israel og Hizbollah, og den aktuelle situasjonen mellom palestinere og israelere, har fått antisemittismen til å dukke opp til overflaten igjen. Det har ført til at det nærmest er politisk korrekt å sette spørsmålstegn ved Israels rett til å eksistere. Og begrepene blandes sammen i en smakløs cocktail der det tradisjonell jødehatet ristes sammen med beskyldninger om at staten Israel er skyld i dagens terrorisme og opptøyene i Midtøsten. Som om Israel ikke skulle ha rett til å forsvare seg mot en gerilja med kraftige våpen og langtrekkende missiler, støttet av Syria og Irans president, Amhadinejad. Han har åpent sagt at han ønsker å fjerne Israel fra verdenskartet.
Allerede i år 586 f.kr. så Nebukanesar det som sin rett å tvangsfordrive mange jøder fra Israel til Babylon. Som et eksempel på vold mot jødene i Europa tilbake til 1400- og 1600-tallet, la heller ikke den spanske inkvisisjonen fingrene imellom når det gjaldt jødene. Mellom 1912 og 1920 ble 100.000 russiske jøder drept i krigen mellom kommunister og tsarens styrker. Og så var det Nazi-Tyskland. Men det var tydeligvis ikke nok. Vi tørster etter mer blod. Og det fra et folk som bare utgjør 0,02 prosent av verdens befolkning.
Regjeringssjefen fikk vann på mølla
Kort etter starten på krigen mellom Hizbollah og Israel, lot José Luis Zapatero seg fotografere i Alicante sammen med en gruppe unge sosialister, blant andre noen palestinere og med et palestinsk tørkle kalt ’kaffiya’ om halsen. I seg selv en uskyldig handling, om det ikke var fordi den fant sted dagen før en demonstrasjon mot Israel, organisert av den samme gruppen. Og om det ikke var for påstandene om at han kort etter å ha blitt utnevnt til regjeringssjef under en middag på Moncloa skal ha sagt ”en tirade av antisionisme og antisemittisme”, og dessuten skulle ha sagt at han godt kunne skjønne nazistene, ville nok episoden blitt tatt med den klypen salt som den fortjente.
Det merkverdige i saken var fortsatt at selv om Zapatero sammen med sin sosialistiske regjering gjør mye for minoritetsgrupper generelt, er det venstrefløyen som lider mest av jødefobi. Tidligere direktør for Instituto Cervantes, Jon Juaristi, uttalte i et intervju med Joaquín Mirkin: ”Det er tradisjon for antisemittisme i den europeiske venstrefløyen, den som regnes for stalinistisk. For venstrefløyen er Israel et tegn på amerikansk imperialisme.”
Utenriksministeren, Miguel Ángel Moratinos, gikk etter episoden med tørkleet til forsvar for regjeringssjefen og sa at han ikke kunne tolerere at Zapatero ble kalt antisemitt, fordi hendelsen ikke hadde noen dypere mening.
Hva har de gjort oss?
Hvorfor nettopp jødene? Bortsett fra å ta seg fri om lørdagene, noe som selvsagt er svært upraktisk og som oftest bare gifte seg med hverandre, ikke tro på at Jesus var Guds sønn, be i en synagoge og ikke en kirke, er det vanskelig å få øye på hvorfor det er en så ekstrem holdning mot nettopp jødene. Før staten Israels ble opprettet i 1948, brukte man unnskyldningen at ettersom jødene var uten fedreland, var de utvilsomt forrædere over for det landet de bodde i. Nå er det i stedet staten Israel, som er syndebukken. Men anklager vi fortsatt jødene for å ha korsfestet Jesus, som selv var jøde, når det etter all sannsynlighet var romerne som gjorde det?
Imens har jødene vendt det andre kinnet til og har ikke spent bomber rundt livet, sprengt tog i lufta, fløyet inn i skyskrapere eller forsøkt å sprenge flyplasser i lufta.
Den økende antisemittisme skyldes kanskje også en økt antiamerikansk følelse, og den sterke forbindelsen mellom Israel og USA, som jo er det landet der de fleste jødene utenfor selve Israel bor. Det finnes flere jødiske interesseorganisasjoner som driver lobbyvirksomhet i den amerikanske Kongressen, selvsagt for Israels interesser, men slikt er jo vanlig. Alle gjør det. Særlig pene europeiske næringslivsfolk forsøker på denne måten å fremme danske interesser. Amerikanerne selv står uforstående overfor problematikken, og amerikansk presse refererer ofte til ”det europeiske kontinentets tradisjonelle antisemittisme”.
Den spanske forfatter Joan B. Culla spørger i sin bok ’La Tierra más disputada’; ”Er det ikke forståelig at når Israel gjentatte ganger beskrives som semi-nazi, resulterer det i åpne antisemittiske ord og handlinger?”.
Man peker på palestinernes rettigheter og setter spørsmålstegn ved israelernes rett til å forsvare sitt land. Der er ikke noe galt i å diskutere dette, men hvorfor demonstreres det aldri mot diktaturet i Nordkorea, massakren i Darfur, de ikke-eksisterende menneskerettighetene i Iran eller Talibans nedslakting av lærere og andre hedninger?
Det er kanskje mindre smakløst å rette hatet mot et ansiktsløst land enn mot et folk. Men rasismen mot jødene er like åpenlys. Og like smakløs.
Har jødene rett til Israel?
Vi lar historien tale.
• Historikere regner med at de første jødiske kongerikene, Juda og Israel, oppstod mellom år 800 og 700 f.kr.
• I år 586, også f.kr., erobret Nebukadnesar Juda, og førte mange av innbyggerne til Babylon. Siden har mange av dem bodd utenfor Israel.
• Senere fik en del av dem lov til å returnere til Israel, men de jødiske gruppene i India, Kina og det daværende Persia, mener man må være kommet via Babylon.
• Grekerne, anført av Alexander den Store, invaderte området.
• I år 63 f.kr. erobret romerne Israel.
• Et stort antall jøder ble de påfølgende årene brakt til Europa som slaver, andre flygtet til Øst- og Nord-Europa, samt Nord-Afrika.
• Fra 313 til 626 var Israel en del av Det Byzantinske Imperium, som var et kristent imperium.
• Så fikk araberne blod på tann, de inntok området og ble til 1099.
• Korsfarerne erobret Jerusalem i 1099, men ble fordrevet av araberne i 1187.
• Fra 1291 til 1516 hørte Israel under Damaskus.
• I 1517 er det tyrkernes tur (Det Osmanniske Rike).
• I 1918 kastet de allierte tyrkerne ut av Israel. Britiske tropper erobret Jerusalem.
• I 1920 ble området offisielt britisk.
• I 1921 angrep palestina-arabere innvandrende jøder.
• Ved en folketelling i 1922 var 11 prosent av områdets innbyggere jøder.
• De etterfølgende årene startet en massiv immigrasjon av jøder.
• I 1948 ble staten Israel opprettet.
Hele Vesten, og ikke bare amerikanerne, hjalp jødene tilbake til Israel. Ikke bare på grunn av dårlig samvittighet over konsentrasjonsleirene, men fordi alle ville ha en alliert og demokratisk stat midt mellom de muslimske nasjonene i Midtøsten.
Spanske jøder
Jødene kalles i Spanis ofte for Sefardi, et uttrykk som stammer fra det hebraiske ordet Sefarad, som betyr Spania. Etter at de katolske kongene beseiret maurerne i 1492, bestemte de seg også for å utvise jødene. De bosatte seg fortrinnsvis i de østlige Middelhavslandene der flere av dem fortsatt i dag snakker Ladino, en dialekt basert på spansk og blandet med hebraiske ord.
Det bor i dag rundt 40.000 jøder i Spania.
Politikk & Debatt | August 2007
| Abonera på nyheter via e-mail | Versjon til utskrift · Send til en venn |
