Av globetrotter og forfatter Klaus Aarsleff.

Det ligner et landskap fra en western film. Og det er det også. I løpet av årene er det tatt opp over 50 spillefilmer i de røde, hakkete sandsteinsfjellene sør for Grand Canyon i Arizona. Her ligger byen Sedona, og her møtte jeg for noen år siden en fløytespillende medisinmann ved navn Hollace Littlebrook.

Jeg hadde tatt turen til fjellene en kald og tidlig morgen for å se på et såkalt medisinhjul – en krets av steiner, som den dag i dag brukes av sjamaner og medisinmenn i deres ritualer. Med hendene begravd i jakkelommene og kraven godt rundt ørene, fulgte jeg en sti gjennom en skog av forkrøplede einebærbusker og barnåltrær. Stien førte oppover et lite pass mellom to høydepunkter, videre langs en dyp kløft og så til en åpen plass, som lå som en plattform på kanten av et stort dalsøkk. Jeg så utover et eldgammelt landskap av fantastiske oransje- og purpurfargede klippeformasjoner. De lignet veldige festningsmurer av rødt tegl, herjet av millioner av års sol, frost og regn.
På den åpne plassen lå medisinhjulet. Noen ufo-fanatikere hadde et par dager før fortalt meg at det var noen helt spesielle energier nettopp på dette stedet. Noen ganger ville det til og med dukke opp ufoer over fjellene – åpenbart var de tiltrukket av de merkelige vibrasjonene. Det hørtes i hvert fall mystisk ut. Men jeg ville da gjerne se medisinhjulet, og skulle det dukke en ufo opp, ville ikke det gjøre noe heller.

En trist og uferdig fløyte
Jeg satte meg ved medisinhjulet og merket varmen fra solen, som nå var i ferd med å stå opp over de røde fjellene. Det var helt stille. Ingen summende ufoer. Ingenting.
Plutselig hørte jeg en melankolsk fløytetone trenge gjennom stillheten. Det var en vakker og veldig enkel fløytemusikk, langsom og vemodig. Den kom fra et sted like ved. Nysgjerrig fulgte jeg stien i retning mot morgenmusikanten, og et par minutter etter kom jeg til en liten rydning, hvor en mørk skikkelse satt i midten på en trestubb. Det var en eldre indianer, jeg gjettet på at han var rundt 60 år. Med en flott, svart cowboyhatt trukket langt ned i pannen, så beverfilt og øyenbryn gikk i ett. Han hadde på seg en krøllete, blårutete skjorte, stramme jeans og lysebrune, spisse cowboystøvler. I hendene holdt han ei mørk, blankpolert trefløyte. Langsomt dreide han den i sollyset, mens hans tannløse gummer smilte skjevt. En rullings ulmet i den ene munnviken. Han så mot meg.
- God morgen. Jeg håper ikke jeg forstyrret deg, sa han, mens sigaretten vippet og drysset aske og tobakksstrimler ned på klippen.
- Nei, nei. Absolutt ikke. Tvert imot. Jeg synes det lød vakkert, svarte jeg.
Han smilte og sa:
- Men også litt trist, ikke sant? Det er ei uferdig fløyte, forstår du. En av mine elever har lagd den til meg. Jeg lærte ham en gang å lage ordentlige magiske fløyter. Jeg lærte ham å velge den riktige tretypen, og jeg viste han hvordan man samler fløyten av to uthulte trestykker, som siden skjæres til, så man får et rør. Det er et stort arbeid, et arbeid som krever omhu. Et arbeid som tar lang tid.

Musikk fra en vred sjel
Indianeren tok filen opp igjen og fortsatte å skrape trestøv av fløyta et par minutter. Så satte han den til leppene og spilte et par toner.
- Men min elev er en mann uten tålmodighet, fortsatte han. Han er i en sint sone. Det var han den gang, og det er han fortsatt. Jeg vet ikke hvorfor han er sint. Jeg trenger meg ikke på. Da han kom hjem til sin store villa i New Mexico, gikk han ned i hobbykjelleren, fant et stykke tre av mahogni, spente det opp i dreiebenken og lagde en flott fløyte på få minutter. Den har han sendt meg som gave.
Indianeren rakte meg fløyten.
- Ta en titt, forklarte han. Da han satte trestykket opp i dreiebenken, fikk han det ikke ordentlig sentrert. Det førte til at fløytas trevegg ikke er like tykk hele veien rundt. Veggen er litt tykkere i bunnen enn i toppen, så selv om man kan spille på den, er musikken ikke god. Uten å tenke over det, fikk eleven min lagd ei fløyte som spiller hans egen musikk - sint, stresset og trist.
Jeg undersøkte fløyta nærmere. Ganske riktig. Hullet var ikke sentrert riktig. Treveggen var minst en millimeter tykkere i bunnen enn i toppen, men jeg kunne også se at indianeren var ved å rette opp på skavanken med filen. Det var ikke mye igjen.
- Jeg tar et lite stykke hver dag, fortalte han. Den slags arbeid tar tid. Det er mye som må bearbeides.
- Bearbeides?, spurte jeg forbauset, det var nemlig tydelig at indianeren hadde lagt en større betydning i ordet, enn bare det å bearbeide fløyta. Vil det si at du mener at eleven din får bearbeidet sine problemer, samtidig med at du gjør fløyta ferdig. Er du i gang med et slags magisk arbeid?

Han spilte vinden opp…
Han smilte bredt og unnlot å besvare spørsmålet direkte. I stedet la han fløyta ned i en skulderveske som viste seg å romme atskillige andre trefløyter. Han tok ei av dem opp.
- Det kan være sterk magi i fløyter og fløytemusikk, sa han. Så begynte han å spille. Rene, langsomme toner fylte den kjølige luften. Jeg satte meg ned og lyttet. Det var en deilig, meditativ musikk og jeg gledet meg over flaksen som hadde lokket meg ut av den lune senga akkurat denne morgenen, så jeg kunne sitte her og nyte en særpreget og spennende opplevelse.
Et kvarters tid etter la han fløyta fra seg.
- La du merke til noe?, spurte han.
Jeg tenkte meg om. Nei, hva tenker du på?
- Før jeg begynte å spille, var det helt vindstille her. Men da musikken begynte, kom de første raslingene av vind i trærne. Nå er det allerede en god bris her. Jeg spilte vinden opp, sa han.
Forbløffet kikket jeg på trærne. Han hadde rett. Bladene raslet i en bris som ikke hadde vært der før, og de tynneste greinene ble løftet av små vindstøt. Var det tilfeldig? Eller hadde den gamle mannen bare lurt meg, idet han kanskje utmerket godt visste at vinden ville komme nettopp på dette tidspunktet i daggryet? Eller hadde han spilt vinden opp som han påstod?
Han så underfundig på meg og pakket omhyggelig sine fløyter ned igjen.
- Magien finnes fortsatt. Også selv om vi har både data- og videomaskiner, sa han og smilte til meg.
- Jeg heter forresten Hollace Littlebrook, fortsatte han og rakte meg hånden.
Klaus Aarsleff, svarte jeg. Og så tok vi følge til skuespillernes favoritt-frokostrestaurant i Sedona – The Coffee Pot. 

Klaus Aarsleff er forfatter, medlem av Eventyrernes Klubb og reisearrangør. Fra 2006 vil han også arrangere reiser til bl.a. Peru og Bolivia for skandinaver på Costa del Sol. Klaus Aarsleff forteller om spesielle og eiendommelige opplevelser fra reiser over hele verden. 

Abonera på nyheter via e-mail

Versjon til utskrift · Send til en venn