 | |
Det Norske Magasinets utsendte medarbeider har pusset skoene, har tatt på trendy klær og satt opp håret. Turen går hver måned til Marbella der vi drar rundt i det gastronomiske miljøet og besøker et utvalg av byens fancy og lekre restauranter.
- Buona sera, lyder det vennlig fra en italiensk utseende kvinne som kommer imot oss med åpne armer da vi trer inn på Da Bruno. - Benvenuto al nostro ristorante. Derfra slår hun over i spansk med en vidunderlig italiensk aksent. Jeg blir helt missunnelig, hvorfor er det alltid noen aksenter som lyder bedre enn andre. Giuseppina Filippone, som hun heter, tar meg i armen og fører meg rundt i det store restaurantlokalet, mens hun fornøyd peker og forteller.
Feng shui i italienske rammer
Hun har selv innredet det 1000 m2 store lokalet der det er plass til 400 spisende gjester. Det høres mye ut, men det er det ikke. Fredager og lørdager er der alltid fullt hus. Der er tatt høyde for selv den minste detalj i innredningen. Fargerne er avstemte, malerier er malt direkte på veggene, skulpturer poserer stolt fra pidestaller, søyler og buer skaper harmoni, store elegante lysekroner dingler majestetisk fra taket og pompøse blomsteroppsatser understreker den estetiske ynde. Jeg er imponert over det jeg ser.
–Jeg har innredet restauranten med utgangspunkt i feng shui, forteller Giuseppina engasjert og stolt. Jeg forstår godt at hun er stolt av sitt verk. Man kan se at hun nyter å være tilstede, og nyter å mingle mellom gjestene. På Da Bruno føler man seg hjemme fra det øyeblikk man trer innenfor. Det kommer derfor ikke overraskende på meg når Giuseppina forteller at flesteparten av gjestene er stamkunder.
– Ser du ekteparet som sitter ved bordet like foran scenen? De har reservert det samme bord hver fredag i et helt år. Og den herren som sitter ved det store bordet i midten, var en av våre første gjester da vi for første gang slo opp dørene til Da Bruno for 12 år siden. Han har tatt med venner og bekjente som også er blitt stamgjester. Derfor skryter han av at noen av søylene her inne nå må være hans, smiler Giuseppina og får samtidig et nostalgisk uttrykk i øynene.
– Tenke seg til at det er 12 år siden vi startet i et lite lokale her i Marbella. Vi kom til Spania fra Tyskland der vi hadde en italiensk restaurant i 30 år. Grunnen til at vi flyttet var at vi trengte å slappe mer av, vi hadde faktisk besluttet oss for å dra til Spania for å nyte vårt otium. Men det varte bare et år. Giuseppina og hennes mann, Bruno, kunne ikke unnvære gastronomien og stemningen på en restaurant, så de fant et egnet lokale og innredet en hyggelig restaurant med få bord. Det ble raskt en suksess. Og da nabolokalet ble ledig, utvidet de. Suksessen fortsatte, og det samme gjorde utvidelsene, men nå skjedde den på den andre siden. Og før de nesten visste ord av det, hadde de åpnet fem restauranter. Den ene større enn den andre.
– Denne Da Bruno Sul Mare som ligger på strandpromenaden i Marbella, er den største av dem alle, den nest største ligger i San Pedro de Alcántara. De andre er faktisk ikke så store. Den andre restauranten de åpnet, Da Bruno a Casa, var ment som en ”take away”, men kundene ble likevel ofte sittende og spise maten, så etter hvert satte vi inn flere og flere bord, og til slutt ble det en ordentlig restaurant.
Levende musikk i levende miljø
- Er dere sultne, spør Giuseppina, og ber en av servitørene om å vise oss bort til bordet vårt. Vi får utlevert en stor meny på fire språk og med ikke mindre enn 163 forskjellige retter, i tillegg kommer desserter og sjefkokkens anbefalinger. Øynene glir ned over de mange fristelsene, jeg ante ikke at det fantes så mange forskjellige slags kombinasjoner med fettuccini, tortellini og ravioli. Men det er også et stort utvalg av salater, supper, kjøtt-, fiske- og skaldyrsretter, i tillegg til pizza, naturligvis. Vår høflige og ytterst effektive servitør tar imot vår bestilling etter flere grundige svar på våre spørsmål. Og et knapt sekund senere er han tilbake for å helle en fyldig Marqués de Riscal opp i glassene våre. Vi lener oss tilbake, skåler for et vellykket valg av restaurant og nyter tonene fra de to operasangeren som underholder med iørefallende melodier fra tiden før vi var unge. Vi klapper begeistret i takt med de andre gjestenes bifall etter hvert nummer.
Antipasta spesialiteter
Vår himmelfalne sinnstemning blir avbrutt av servitøren som serverer de to forrettene. Salat med sauterede sopp, artisjokker, squash, auberginer, soltørkede tomater, og ruccola anrettet med en lekker og kremet mozarella overrislet med vinagretta. Den andre forretten er en annen antipasta spesialitet, vitello tonnato, kall, kokt kalvestek i tunfiskkrem. Begge retter er ytterst velsmakende og delikate. Giuseppina kommer bort til bordet for å høre om spesialitetene falt i vår smak. Vi nikker ivrig. Det gleder henne, kan vi se. Hun fortsetter sin rolige gang rundt i restauranten, hilser på gjestene, kysser noen av dem på kinnet og gir servitørene en hjelpende hånd. Tross travelheten som en full restaurant nødvendigvis må føre til, klarer hun å bevare roen, hun utstråler en indre harmoni. Hun minner meg om min svigermor, en følelse, som får meg til å føle meg ennå mer hjemme.
Veien til suksess
Neste gastronomiske innslag er en kremet rissotto med boletus sop, som vi deler. Risen har den riktige bløte konsistensen som utfordres av soppen som samtidig gir en særpreget snert til den kraftige smaken. Deretter venter pastaen, for min ledsagers vedkommende fettuccini med reker og for mitt eget vedkommende ravioli med ricotta og spinat. Vi smaker av hverandre og kan ikke bestemme oss for hvilken av rettene som er best. Alt er tydeligvis hjemmelaget, det er en smakfull fornøyelse. Akkurat da vi setter siste gaffelstikk i retten, kommer der en storsmilende mann bort til bordet vårt.
– Hola, soy Giancarlo, Giuseppinas og Brunos sønn, det er meg du har snakket med på telefonen. Det er en fornøyelse å møte ham. Den vennligheten han framstod med i telefonen blir bare forsterket når jeg snakker med ham personlig.
Giancarlo er ansvarlig for administrasjonen av restaurantenes innkjøp og marketing, er egentlig utdannet bankmann, men hadde mer lyst på å bli en del av familieforetaket. Vi snakker om hvor imponerende foreldrenes suksess er. Men de arbeider da også sju dager i uka, 14 timer om dagen.
- Det blir man nødt til hvis man vil holde på suksessen. Men man finner heller ikke et restaurantkonsept som dette noe annet sted, understreker Giancarlo. Selv om denne restaurant er stor, er det hyggen, den personlige atmosfæren og den ekte italienske maten, gjestene kommer for å oppleve. Og derfor også de mange stamgjestene.
- Der er dessuten et skandinavisk ektepar som i gjennomsnitt kommer hit fire ganger i uken. Noen av våre stamgjester har til og med feiret juleaften hjemme hos mine foreldre, forteller han engasjert.
Der hersker visst ingen tvil om at det mer er en livsstil for familien å drive restaurantene enn et vanlig arbeid. Giancarlo må videre, feststemte skandinaver venter.
- Dere fra Skandinavia kommer visst alltid til rett tid, gjør dere ikke? siler han og runder av med å anbefale at vi bestiller pannekaker med skogsbær og hjemmelaget is til dessert.
Han hadde rett, pannekakene smaker vidunderlig. Deretter får vi en cafe latte, mens vi nyter operasangernes siste sang for i aften. Våre siste bifall er enda mer intenst enn tidligere. For i tillegg til å klappe for den musikalske underholdningen, ønsker vi også å bifalle maten, betjeningen, Giancarlo og hans foreldre, Giuseppina og Bruno.
Priser:
Forretter: 6-18 euro
Pasta: 10-14 euro
Hovedretter: 16-24 euro
Skalldyr: 28-48
Pizza: 8-15
Desserter: 5-7 euro
Da Bruno restaurantene ligger på følgende steder:
Da Bruno Sul Mare, Paseo Marítimo, Marbella. 952 903 318/19
Da Bruno a San Pedro, Avda. del Mar, Urb. San Pedro del Mar, loc. 1. 952 786 860
Da Bruno a Cabopino, CN 340 km 194,7. 952 813 918
Da Bruno a Casa, Marbella Mar, loc. 1, Marbella. 952 857 521
Pasta Da Bruno, Avda. Ricardo Soriano 27, Marbella. 952 860 348
www.dabruno.com
Kultur & Mat | Juli 2007
| Abonera på nyheter via e-mail | Versjon til utskrift · Send til en venn |
