 | |
Seinere spurte jeg en innfødt spanjol hvordan dette hang sammen: - En caña er jo en liten øl, cognac noe helt annet, sa jeg. – Du må åpne munnen mer når du snakker, sa han. Ja vel, tenkte jeg og hadde plutselig lært enda litt mer om spansk språk og uttaleregler.
Etter snart ett år her på Solkysten har spansken min, uten tvil, gjort store framskritt. Det sier seg jo selv at når utgangspunktet nærmest er ingenting, må det jo gå framover. Og, selv om det er laaangt fram til verbbøyningene sitter og ordforrådet er bra nok til at jeg ikke lenger blir stående og stavre meg gjennom setningene, så er det visst lyset i tunnelen jeg skimter der framme et sted. Ikke et møtende tog.
Men møtet med spansk språk og kultur har også bydd på noen merkelige a-ha-opplevelser:
For eksempel tok det en stund før jeg forstod dette med uttalen av V og B på spansk, og at for spanjoler lyder de to bokstavene likt i en rekke situasjoner. Skal du si ”ok” på spansk, så uttaler spanjolene ordet ”vale” som ”bale”.
For meg holdt dette på å få skjebnesvangre konsekvenser. Jeg satt nemlig og pratet med en flott spansk kvinne om vakre spanske byer. Problemet mitt var at jeg overhodet ikke kjente til hvor byen Balencia lå. Kvinnen så himmelfallende på meg og lurte visst på om jeg var litt ”tonto”. Hun ga tydelige signaler om at vår lille samtale nå raskt nærmet seg slutten. Først da forsto jeg tegninga og reddet meg ut av situasjonen. Og jeg som til og med har vært i Valencia!
Som ”fersk” spanjol opplever jeg oftest at innfødte her nede setter pris på at jeg prøver meg fram med spansk, for eksempel når jeg står i butikken og spør etter jamon eller queso. Det går jo alltid på et vis, men nederlag har det også vært her. For når jeg etter å ha slitt meg fram på spansk, får svaret tilbake på engelsk, da må jeg bare innse at jeg og spansken min har tapt.
Jeg tar med nok en bar-opplevelse: I et muntert selskap sammen med spanjoler var det klart for en runde øl. Selv foretrekker jeg San Miguel, helst fra flaske, og bestilte det. Min spanske venn derimot, forlangte ”un verde”. Kelneren kom tilbake og satte San Miguel´en på bordet foran meg. Min spanske venn fikk en Heinecken-øl og forklarte meg at mange spanjoler bruker ”un verde”(en grønn) om Heinecken, sikkert fordi flasken og etikken er grønn. Men hvorfor ikke bare si Heinecken da, lurte jeg på. Jo fordi bokstaven H i begynnelsen av ord er vanskelig å uttale på spansk.
Før jeg flyttet fra Norge, tenkte jeg at nordmenn som bosetter seg i Spania og andre land for den saks skyld, bør lære seg språket der de flytter. Det er jo nærmest for folkeskikk å regne. Dessuten er det jo akkurat det samme som vi krever av alle som kommer til Norge for å bo og jobbe.
Men jeg innrømmer det gjerne; å lære spansk har vært et tyngre løft enn jeg hadde trodd det skulle bli. For når en skikkelig andalusier setter i gang, kommer ordene fort, veldig fort. Ikke nok med det. Det lespes over en lav sko og endelsene kuttes så hardt og brutalt at ord og vendinger som jeg normalt kan og ville kjent igjen, framstår som nesten ubegripelige.
Jeg har møtt mange nordmenn her på kysten det siste året. Når praten kommer inn på språk, blir mange fort litt unnvikende. De svarer gjerne noe i retning av; jeg prøver å lære språket, jeg går på kurs eller jeg klarer meg greit sånn til daglig, osv. For meg burde det kanskje være en trøst. Men egentlig synes jeg det er litt leit når nordmenn som har bodd her i mange år, sliter med å uttrykke seg på spansk.
Finnes det noen konklusjon på disse dagligdagse betraktningene? Kanskje at både jeg og andre nordboere skulle åpne sjel og sinn og oftere gå ut og treffe innfødte spanjoler? Min erfaring er i hvert fall at spanskundervising på barer og utesteder er langt morsommere og gir mye mer enn all verdens tørre grammatikker og ordbøker.
Politikk & Debatt | Juni 2007
| Abonera på nyheter via e-mail | Versjon til utskrift · Send til en venn |
