 | |
Busstasjonen i Puno ved Titicaca-sjøen var et kaotisk sted, hvor små høylandsindianere med nesten svart hud strevde rundt med sekker og kofferter. Svært ofte var det ikke deres egne kofferter de slepte rundt på, men derimot et stykke reisegods som de nettopp hadde sett deres snitt til å ta fra en turist.
Jeg holdt derfor et godt øye med min koffert da jeg stod ved bussen til Cuzco på stasjonen i Puno. Og jeg pustet først lettet ut da jeg hadde sett den sikkert plassert i bussens bagasjerom. Det var på slutten av ettermiddagen, og foran meg lå en busstur på 400 km til inkafolkets gamle hovedstad, Cuzco.
Da jeg gikk om bord i bussen, oppdaget jeg til min store glede et enkelt ledig dobbeltsete. Hvis jeg var heldig, kunne jeg få de to plassene helt for meg selv på den lange turen. Jeg belaget meg på en natt i komfort med beina på skrå over setet ved siden av, men hellet slapp fort. Straks etter vaklet en veldig andpusten indianer inn i bussen, og resolutt gikk han mot mitt tomme nabosete. Mitt forsøk på å få setet ved siden av til å se opptatt ut, mislykkes fullstendig, og mannen satte seg ved siden av meg med et dypt sukk. Så tok han en flaske lokal Pisco-brennevin opp fra frakkelommen sin.
Hallo, gringo, brummet han vennlig, mens hans øyne gjorde en desperat anstrengelse for å koordinere bevegelsene, så han kunne ta meg nærmere i øyesyn.
Ta en slurk! Han rakte meg flasken, som bar en flott etikett med tittelen Andesfjellenes demon. Jeg smakte på brennevinet og kunne konstatere at det så absolutt var djevelskap å spore i den klare væsken.
Kokain som snacks
Min sidekamerat var åpenbart glad for at jeg hadde tatt imot skjenken hans, for han trakk nå en pose kokablader opp av en liten tøysekk som stod mellom beina hans. Han rakte posen over til meg, men denne gangen sa jeg nei takk. Jeg hadde ikke noe imot en slurk brennevin, men herfra og til å sitte og spise kokablader av ren og skjær vennlighet, var det tross alt et godt stykke.
Blader fra kokabusken selges ganske fritt overalt i Andesfjellene, og alle steder ser man folk tygge koka - ganske på samme måte som folk i Østen tygger betel. Kokatygging er imidlertid en vane som aldri vil få så mye som en tråd fra en kokkelue i noen matspalte. Jeg har prøvd de kokaininnholdige bladene en enkelt gang, og kunne etter noen tygg konstatere at smaken minner om duften av en nyslått kløvermark. Etter ytterligere flere minutters bearbeiding, begynte munnen min å bli følelsesløs, akkurat på samme måte som når tannlegen har gitt en bedøvelse. Det var ikke en opplevelse jeg satte større pris på, så jeg takket altså nei. Nå ble min indianske venn sur. Han begynte å snakke med seg selv. Bare fordi han var en fattig indianer, var det vel ingen grunn til å avvise hans vennlige gestus. Men slik hadde det alltid vært med de hvite. De regnet ikke andre mennesker for verdt noe. Etc., etc.
Henvist til et halvt sete
Bussen gjorde stopp i en landsby nord for Puno, og bare en mann steg på. Han gikk ned midtgangen og stoppet ved mitt sete. Så kikket han på billetten sin og viste den til meg. Jeg satt på hans plass. Åpenbart var det reserverte plasser. Den muligheten hadde jeg ikke skjenket en tanke, men det var selvfølgelig greit. Det måtte jo være en annen plass til meg, og det betydde at jeg ville slippe den litt plagsomme indianeren, som fortsatt satt og mumlet opprørt ved siden av meg. Jeg fant billetten min frem og leste plassnummeret mitt. Og til min forskrekkelse så jeg at jeg skulle sitte ved siden av en kolossal indianerkvinne som fylte det meste av et dobbeltsete litt lenger fremme i bussen. Da jeg klemte meg ned mellom hennes venstre rumpeballe og armlenet, smilte hun bredt til meg og blottet et gebiss som var rikt bestykket med tenner av gull og stål. De som satt nærmest, moret seg høylydt da de så hvordan jeg trykte meg ned på den lille plassen, som hennes store bak lot være igjen. Sånn fortsatte reisen min mot Cuzco mer beklemt enn bekvem.
Våte sokker viser vei mot toalettet
Utover kvelden nådde vi langt om lenge fram til en liten landsby, hvor en kro med gule girlander på taket lokket de veifarende innenfor. Et kjøleskap med øl og Coca Cola ble slått opp og tømt på rekordtid, og litt etter oppstod det trafikk-kork foran toalettet.
Toalettet var et spartansk rom. Brune vegger av soltørkede mudderstein og leirstampet gulv. Til gjengjeld var det fornemt utstyr og lå helt klart klasser over den alminnelige toalettstandarden i Andesfjellene. Det var en vask med en messinghane der. Det var også et toalett med flush - men uten sete. Og så var det jammen meg en liten kum på veggen, en kum av den typen som kun menn og store gutter kan benytte med bekvemmelighet. Dette pissoaret var en kundefasilitet som sikkert etter vertens mening plasserte hans kro i utviklingens frontlinje.
Jeg stilte meg foran kummen, og merket snart hvordan trykket lettet fra min reiseblære. Jeg merket også en varm væske som plasket ned på mine sandalkledde føtter. Det lille pissoaret hadde rett og slett ikke noe avløp!
Når jeg kikket ned i bunnen av kummen, så jeg ned gjennom den krumme risten og rett ned på mine nå gjennomvåte sandaler. Enten var det en ren pyntegjenstand, eller så måtte den stedets mannlige del av befolkningen anse våte tær som en naturlig følge av et toalettbesøk.
Heldigvis var det så varmt og tørt i luften at tærne min hadde blitt helt fine igjen, da bussen satte i gang på neste etappe.
Pakker på vandring
Min nye reisefelle skulle snart vise seg å være enda mer støyende enn den fulle indianeren. Hun snakket høyt og opphisset med andre kvinner i bussen, og når hun ikke var midt i en talestrøm, lente hun seg tilfreds tilbake i setet eller rettere sagt: i setene - og smattet høylydt på en stor klump tyggegummi.
Etter hvert som turen skred frem, gikk det opp for meg at den tykke indianerkvinnen i virkeligheten var leder av en eller annen omfattende operasjon i bussen. Kvinnene dyttet store pakker og kasser frem og tilbake mellom setene, og det var naboen min som styrte de forskjellige pakkenes plassering. De andre passasjerene tok all denne pakkeflyttingen med knusende ro. De løftet beina når en pakke kom glidende innunder setet og skubbet den videre, og de gav gjerne en hånd når en annen pakke ble sendt i retur med en beskjed om å legge den opp i bagasjenettet lenger nede.
For en fremmed virket alt dette som et besynderlig tidsfordriv, og jeg fikk først forklaringen da bussen plutselig stoppet klokken halv tre om natten foran en politisperring.
Tollerne fikk en del av fortjenesten
To uniformerte menn med maskinpistoler steg opp i bussen, og nå begynte de å hive alle kassene og pakkene frem, som min digre reisefelle hadde sendt på krysstokt mellom setene. Pakke etter pakke ble slept inn på tollstasjonen ved siden av bussen, og indianerkvinnene kastet seg ut i en opphisset diskusjon med de uniformerte mennene. Åpenbart hadde bussen vært lastet til randen med smuglervarer. Elektriske strykejern, radioer, krølljern, leketøy...
Varene hopet seg opp i stasjonslokalet, men mens tollerne bar varer inn gjennom den ene døren, forsvant flere av kvinnene ut av en annen dør og hentet pakkene bak bygningen og tilbake til bussen. I den følgende timen ble de samme pakkene brakt frem og tilbake flere ganger, inntil alle var tilfredse. Da bussen kjørte igjen, hadde min smuglerdronning de fleste av varene sine med seg. En liten stabel var blitt igjen på tollstasjonen og de uniformerte skikkelsene vinket begeistret til bussen, da den forsvant i nattemørket.
Den store indianerkvinnen blunket konspiratorisk til meg og gomlet tilfreds videre på tyggegummien sin. Foran bussen dukket nå flere og flere lys opp i mørket. Vi var på vei inn i Cuzco og vi ankom til og med en halv time før antatt. Oppholdet ved tollstasjonen hadde tatt kortere tid enn kjøreplanens tilretteleggere hadde regnet med.
En ny ladning smuglervarer var ankommet byens marked. Sammen med en sliten turist, som ga seg til å lete etter en tidlig åpen restaurant hvor han kunne få seg noe frokost.
Utflukter | Mai 2007
| Abonera på nyheter via e-mail | Versjon til utskrift · Send til en venn |
