 | |
Han heter Francisco Sánchez Gómez, men alle kjenner ham som Paco de Lucía. Han er flamencogitarmesteren over alle, noe den 57-årige kunstneren nå skal vent seg til.
Men for ham er musikken – den ekte og dyptfølte - det viktigste. Alt oppstyret rundt sin egen person fortrenger han helst. Han er vår tids største nyskaper innen flamencoen og har gjennom sin 40 år lange karriere revolusjonert flamencomusikkens uttrykk med sin gitar. Samtidig har han holde fast i både musikkens røtter og tradisjoner.
Paco de Lucía ble født inn i en stor, musikalsk familie i Algeciras i 1947. Faren som var gitarist, introduserte sine barn for flamencoen. Tre av dem, blant andre lille Paco, viste seg å ha et stort talent for musikken. Som seksåring begynte han å spille gitar og som 12-åring reiste han verden rundt for å opptre. Der fantes aldri penger nok til å sende ham på skolen, men på grunn av hans åpenbare talent kunne han isteden, tidlig i livet, begynne å bidra til familiens skrantende økonomi.
Paco de Lucía har alltid vært en svært produktiv musiker; på CV´en står det mer enn 30 utgivelser så langt i karrieren. Mellom 1964 og 1967 utga han sine første plater som er inspirert av den stilrene og tradisjonell flamencotradisjonen ”el flamenco puro”. Men i 1969 møtte han en av flamencohistoriens mest eksepsjonelle sangere, den legendariske Camarón de la Isla. Møtet fikk stor betydning for Paco de Lucías musikalske karriere. Det var spiren til et årelangt samarbeide og vennskap mellom de to kunstnerne, helt fram til Camarón de la Islas død i 1992.
Gjennombruddet
I 1973 slo Paco de Lucía for alvor igjennom i Spania med ”Entre dos aguas” som ble liggende øverst på hitlistene i flere måneder. Deretter begynte han for alvor å gi sine egne bidrag til flamencoen, i et forsøk på å bryte med den – i hans øyne – alt for ”rene” genre. Han fusjonerte flamencoen med jazz, brasilianske rytmer, klassisk musikk og salsa, og han kastet seg ut i forsøket på å fortolke flamenco-ikonene Falla, Rodrigo og Albéniz. Behovet for å skape en ny uttrykksform for flamencoen, for å bryte alle konvensjoner og grenser og tilføre genren nye rytmer og akkorder, gjorde at han tok med utradisjonelle instrumenter som saksofon, el-bass, trommekasse og fløyte inn i platestudioet. "La guitarra de Paco de Lucía", "Fuente y caudal", "Fantasía flamenca", "Antología" ,"Sólo quiero caminar", "Friday Night in San Francisco" – med John McLaughlin og Al Di Meola–, "Luzía", og det siste albumet "Cositas buenas"– er alle utgivelser som nærmest er blitt klassikere innenfor den nye flamenco´en. Paco de Lucía er i seg selv et symbol på flamencoen; en mester som ikke bare har oppnådd folkelig anerkjennelse fra ”aficionados” over hele verden, men også fått utmerkelser fra de mer finkulturelle institusjoner som f.eks. Spanias ”Fundación Príncipe de Asturias”, som ga ham den ettertraktede kunstprisen ”Príncipe de Asturias de las Artes 2004”.
Privat er Paco de Lucía en innadvendt og ettertenksom mann. Han har vært gift i 28 år med sin ungdomskjærlighet Casilda Varela, og sammen har de barna Casilda (26), Lucía (25) og Curro på 21 år. Flere ganger har han gitt uttrykk for sin dårlige samvittighet over ikke å ha vært nok hjemme mens barna vokste opp.
- Vi kunstnere er svært egoistiske, vi lukker oss inne og glemmer alle omkring oss, har han ofte uttalt. Han er i dag svært stolt av barna og gir ofte sin kone æren for at de klarer seg så godt. Apropos det å være kunstner, faller Paco de Lucía – på tross av at han selv foretrekker å kalle seg ”en arbeider” - uten tvil inn under kategorien ”ekte kunstnere”, til og med på den litt stereotype måten: han er lidt av en einstøing, lider ofte av depresjoner og er perfeksjonistisk til fingerspissene:
- Jeg lider mye når jeg skal komponere ny musikk. Den ene dag sier jeg ”å, hvor deilig det lyder” og den neste ”dette kan jeg slett ikke bruke til noe som helst” og uken etter ”kanskje er det likevel ikke så dumt”. Du kommer inn i en ond sirkel der du ikke vet hva som er bra eller dårlig. Derfor må du hele tiden lytte til intuisjonen, det er følelsesmessig svært tøft. Man blir fort trøtt og utbrent. Også av turnélivet som de siste årene har tatt hardt på kreftene, har han sagt i et intervju med Flamenco World. For å få fred til å arbeide med sin siste, svært kritikerroste CD fra 2004 ”Cositas buenas”, reiste han alene til Mexico der han i tre år oppholdt seg i en hytte i jungelen. I dag bor han likevel igjen med familien i Toledo, og er – slik han uttrykker det - glad for å være tilbake i flamencoens hjemland; - …”her hvor de som virkelig kan spille er” . Paco de Lucía drar hvert år rundt på festivaler og holder konserter rundt om i hele Spania.
Profiler | Mai 2007
| Abonera på nyheter via e-mail | Versjon til utskrift · Send til en venn |
