 | |
Bløtkake, røkelaks, bunad og flaggheising – høres det kjent ut? Ingen kan hindre oss i å feire nasjonaldagen til tross for at vi er på spansk jord. I Norge derimot er nasjonaldagen i forandring.
De aller fleste av oss har kjent 17. mai-tradisjonene fra barnsben. Vi vet alt om viktige korpsøvelser, skjørtestryking, Henrik Wergeland, taler, pussing av søljer, pølsespising og viktigheten av å fire flagget før sola går ned. Sånn har det vært i manns minne, eller ihvertfall siden grunnlovens fødsel i 1814.
Mislykket integrering
Det er ikke før de siste tretti årene disse tradisjonene har blitt utfordret. Først og fremst av våre egne famlende forsøk på å innlemme “våre nye landsmenn” i feiringen av nasjonaldagen. Til å begynne med “dyttet” vi dem fram i 17. mai-komitéer og kledde dem i bunad. Alt i beste, antirasistiske mening, selvfølgelig. Vi ordnet det sånn at de kunne gå foran i barnetog for å symbolsk vise vei. Og vi har forsøkt å oversette “Ja, vi elsker” til urdu. Med andre ord, vi har insistert på våre egne, nesten tohundre år gamle tradisjoner, og forsøkt å innlemme de med minoritetsbakgrunn. Forestill deg selv som nordmann i Sri Lanka midt i en menneskemengde iført sari med bindi i panna, henna på hender og føtter, og høyt hevet på en elefantrygg. Kanskje gøy om man er på opplevelsesferie, men knapt noen komfortabel måte å skulle integreres i en annerledes kultur.
Trusler gjort til skamme
Året 1983 står som en solid tankevekker i 17. mai-historien. Noen dager i forkant av nasjonaldagen ble det ringt inn en bombetrussel mot 17. mai-toget i Oslo. Det nazistiske miljøet i byen kom med trusselen fordi de mente barnetoget var blitt for fargerikt. Organisasjonen SOS Rasisme svingte seg rundt og arrangerte “17. mai for alle”. Det var en folkefest uten nasjonalistiske fortegn. Mangfoldig musikk og kultur dannet rammen rundt arrangementet da som nå. Fra å være en liten motreaksjon mot en bombetrussel for 24 år siden har “17. mai for alle” vokst seg til en stor, festivallignende fest. Flere av landets mest profilerte artister spiller gratis, og frivillige hjelper til med scenerigging og opprydning. I fjor var det femtentusen besøkende. Arrangementet er gratis, og om jeg tør leke spåkone så vil besøkstallene svulme for hvert år som går. For å oppsummere; nynazistene ville true det fargerike fellesskapet ut av 17. mai. Resultatet ble en egen 17. maifest hvor nettopp det fargerike er en selvfølge.
Sandefjordssari
På den andre siden finnes det de som lot seg skremme av de nynazistiske truslene. Og nynazistene har tilogmed høstet meningsfeller fra kanskje uventet hold. I forkant av fjorårets 17. maifeiring ble det i Sandefjord diskutert om lederen for 17. mai-komiteen fikk gå i sin nasjonaldrakt slik hun ønsket. Hun het Pournima Singh (Ap), og har indisk bakgrunn. Hennes ønske var å kle seg i bunad første del av dagen, og før borgertoget startet ville hun skifte til sari. Dette fikk politikerne fra Pensjonistpartiet, Frp og Høyre til å steile. “Da kan hun vel like godt gå i burka” og “hun risikerer å bli steinet” var noen av argumentene. Merkelig nok var det disse argumentene som vant fram, og Pournima holdt 17. mai-talen ikledd sin Vestfoldsbunad, som hun forøvrig beholdt på til 17. mai rant over i 18. mai, og hun kunne kle seg i sarien sin igjen om hun ville. Vi bor jo tross alt i Norge, demokratiets og menneskerettighetenes høyborg!
I disse maidager debatteres det heftig på norske nettforum om det bør være lov med utenlandske flagg 17. mai. Mange føler seg ukomfortable med andre lands nasjonaldrakter denne dagen. “Nasjonaldagen betyr at man skal feire det nasjonale, i Norges tilfelle betyr det norsk mat, norske tradisjoner, norske folkedrakter, osv.” Joda, det er lett å la seg fenge av det nasjonalistiske sneversynet. Men hva er vel kultur og tradisjon om vi ikke holder dem åpne for nye impulser? Da er de døende. Det norske samfunnet er i endring, derfor må dets tradisjoner også være modne for tilpasning.
Jeg er utflytter og kvalifiserer muligens ikke til å mene stort om feiringen av 17. mai. Men på nasjonaldagen skal jeg bake kake og holde fest i hagen. Dit kommer det andre nordmenn, dansker, svensker, gibraltarere, engelskmenn, irer, franskmenn, New Zealendere, tyskere, argentinere og spanjoler. Jeg vil pynte med små, norske flagg og jeg kommer til å ha på meg bunaden min. Det ekskluderer ingen. Det blir ingen allsang av “Ja, vi elsker”, og det blir ingen “Vi-er-verdensmester-tale”. Jeg vil behandle mine gjester på samme måte jeg selv ønsker å bli behandlet; med respekt og menneskeverd.
God 17. mai alle sammen!
Diverse | Mai 2007
| Abonera på nyheter via e-mail | Versjon til utskrift · Send til en venn |
