 | |
Mange nordmenn har valgt å slå seg ned på Costa Blanca, og mange som bor på Costa del Sol, besøker jevnlig familie og venner på den hvite kysten. Det Norske Magasinet har fulgt i deres fotspor og har sjekket hoteller og restauranter i området. Vi bringer her de beste som man bør besøke neste gang man reiser til Costa Blanca.
Iberia flyr daglig mellom Málaga og Alicante og velger man å kjøre selv, må man regne med at turen tar omtrent fem timer.
Leseren kan ved første øyekast mene at Det Norske Magasinet har reist litt langt av gårde for å lete etter verdens beste tapasbar og gått i overkant langt når det gjelder superlativer når vi beskriver tapasbaren Nou Manolín. Men spisestedet som ligger godt gjemt blant barer og andre spisesteder i sentrum av Alicante, har oppnådd kultstatus for sitt store utvalg og den guddommelige kvaliteten på sine ferske tapas.
Skinkene henger ned fra taket i baren som er fylt til randen av retter, kurver med frukt og grønt samt en broket forsamling av gjester. På gulvet flyter rekeskall, brødbiter og sigarettsneiper. Selv etter det nylig innførte røykeforbudet, kan man røyke i baren, og luften er herlig tjukk av røyken som også kommer fra kjøkkenet og grillen og av stemningen og alle de høylydte samtalene.
Det høres kanskje ut som vi er på en vanlig tapasbar, men der tar du feil! Nou Manolín har 50 forskjellig ferske tapas å velge mellom. Det spenner over tradisjonelle, noen ganske enkle, lokale retter via mer kreative spanske lekkerbiskener til franske delikatesser som foie gras. Felles for dem alle er likevel at alt er tilberedt av ferske råvarer som kjøpes på fiskebørsen og i markedshallen hver morgen.
Vicente Castelló åpnet spisestedet for mer enn 30 år siden og navngav den etter tapasbaren som bestefaren hadde før borgerkrigen. Den het El Manolín, dagens utgave har altså fått tilføyelsen Nou. Familieforetakendet representeres i dag av Silvia Castelló, som bærer familiestoltheten med typisk, spansk sjarme; ydmykheten overlater man gjerne til andre.
- Robuchon spiser her hver gang, han er i Alicante. Han har et hus her, forteller hun. Robuchon er identisk med franskmannen Joël Robuchon som får æren for å ha oppfunnet nouveau cuisine-konseptet, og som har tre stjerner i Michelin-guiden.
- Han har bedt meg om flere av våre oppskrifter, deriblant aliolien, sier hun ganske uanfektet. Den franske kokken hadde fått anbefalt tapasbaren av Ferran Adrià, eieren av landets mest berømt restaurant, El Bullí. Adrià spiser også her når han er i byen.
I andre etasje er det egentlig en restaurant, altså et område med bord og slikt der man spiser med både kniv og gaffel. En del gjester går mot tyngdekraften, men vi bestemmer oss for ikke å gå glipp av stemningen i tapasbaren.
Så til saken
Det kan være vanskelig å få tak i en taburett ved baren, ettersom det alltid er fullt hus, men etter en stund med vennlige, underforståtte smil får min medspisende og jeg presset oss inn til bardisken og er klare til å begynne. Vi velger en tapa av gangen og starter med huevas de atún, de allesteds nærværende saltede og tørkede tunnrogn for å få en sunn, naturlig tørste. Som neste aperitiff deler vi en tallerken full av lufttørket skinke, som, selv om jamón serrano egentlig ikke er røket, får en god tilgang på røyk der den henger i taket her i baren, og er deilig mør. En av servitørene, José Mariano, anbefaler vinen fra den sagnomspunne vinkjelleren som også har vunnet flere priser. Vi starter med et glas hvitvin med bobler.
Neste rett blir en porsjon kokte, røde reker, og vi føler oss endelig som sanne alicantinos, for nå kan vi også kaste rekeskall på gulvet. Vi dypper dem, rekene altså, i den sagnomspunne aliolien. Den er virkelig sensasjonell, så vi lar noen små frityrstekte ansjoser få samme fornøyelsen. Med hver rett kommer José Mariano med et nytt glass vin, og vi har snart vært igjennom både den boblende Mauro Reserva, en Bilbaínas fra Navarra og et par stykker fra Enrique Mendoza-bodegaen.
Vi beundrer de små kotelettene på naboens tallerken. Ved nærmere ettersyn viser det seg å være geitekid, som spises i én, lekker munnfull.
José Mariano anbefaler flere av husets mange spesialiteter.
- Men dere må prøve callos y pata, sier han bestemt. Han er én type servitør som man ikke diskuterer med, og vi setter gaffelen i stuingen av kumage og –skank??
Silvia Castelló kommer forbi for å høre hva vi mener om maten. Vi unnlater å kommentere kumagen, og lovpriser i stedet de andre rettene og arroz con leche, risgrøten som man i Alicante lager bedre enn noe annet sted, og som vi har fått overtalt servitøren om å få brakt oss fra restauranten. Hun forteller oss til gjengjeld begeistret om Nou Manolíns lillesøster som kalles Piripi, som serverer det samme store tilbudet av tapas og et utall risretter. Kanskje er det i stedet Piripi som er verdens beste tapasbar, funderer vi, men bestemmer oss for å finne ut av det på et annet tidspunkt. Foreløpig lar vi Nou Manolín beholde førsteplassen.
Nou Manolín
Villegas 3, Alicante
Tlf.: 965 200 368 & 965 213 661
Piripi
Oscar Esplá 30, Alicante
Tlf.: 965 227 940
Man kan lese mer om begge restauranter og få vann i munnen på www.noumanolin.com
Kultur & Mat | April 2007
| Abonera på nyheter via e-mail | Versjon til utskrift · Send til en venn |
