En pilegrims dagbok

Av John Einbu

DNM har den ære å videreformidle John Einbus beretning fra en svært ettertraktet tur, nemlig pilegrimsferden til Santiago de Compostela. Vi vet at det er mange som ønsker å gjennomføre denne turen, og forhåpentligvis vil utdraget fra Einbus dagbok fra turen inspirere deg til å gjøre alvor av dine tanker, også. Del 2 kommer i desemberutgaven.

Pilegrimsleden og dens overnattingssteder
Jeg valgte den såkalte franske ruten og startet marsjen i Roncesvalles som ligger i Pyrenéene, ikke langt fra grensen. Jeg hadde tatt fly til Madrid, så tog til Pamplona og deretter buss til Roncesvalles. To dager gikk med til dette. Fra dette startstedet gikk ferden til fots mot sør til Pamplona og Puenta la Reina hvoretter den svingte mot vest og holdt stort sett vestlig retning til Santiago. Totalt ble turen på 73 mil og de fleste tilbakelegger denne strekningen på rundt 30 dager. Blant andre større byer ruten passerer gjennom er Logroño, Burgos, Leon og Astorga. Første del av ruten frem til Burgos er passe kupert og holder seg i en høyde over havet på mellom 300 og 600 meter. Etter Burgos kommer vi opp på et høydeplatå, på spansk en mesete, som naturmessig er den mest ensformige delen av turen. Her er det noen ganger like flatt som i Danmark, andre ganger enda flatere, som i Nederland, og det er ikke fjell eller høydedrag å se i noen retninger. Dette varer i nesten tjue mil helt til man kommer til Leon. Da blir landskapet mer interessant igjen og man passerer først over et høydedrag hvor det høyeste punktet på turen på 1 530 meter markeres med et jernkors (Cruz de Ferro). I Galicia kommer vi på ny opp i en høyde på 1 300 meter før det bærer nedover til Santiago. Det var mye vakker og varierende natur å beskue bortsett fra de dagene over meseten, og til tross for at det også nord i Spania hadde vært en meget tørr sommer, så var det grønt over alt. Langs hele ruten er det plassert herberger med litt varierende mellomrom, hvor pilegrimer kan overnatte for en billig penge (typisk fra 3 til 6 euro, noen ganger kan man gi etter forgodtbefinnende). Og på stedene hvor det lå et herberge, selv om det bare var en husklynge, var det nesten alltid minst en restaurant, hvor en treretters middag kunne koste fra 6 til 10 euro. Og for dette beløpet kunne man typisk drikke så mye vin man ville, og på varme dager kunne man også få en flaske vann på kjøpet. Ofte var porsjonene så store at det ikke var mulig å spise opp alt, og noen pilegrimer pleide da å pakke den siste kjøttskiven inn i en papirserviett sammen med et stykke brød som alltid fulgte med, og så hadde de mat til frokost dagen etter.

En ting man fort oppdager på en slik tur er at pilegrimene er kjønnsnøytrale, det gjøres for eksempel ingen forskjell på kvinner og menn med hensyn til hvilken seng de blir plassert i. I Roncesvalles var det spesielt trangt om plassen og sengene i den store, felles sovesalen var stilt to og to ved siden av hverandre og to oppå hverandre Jeg delte derfor dobbeltseng med en kvinne den første natten. Noe jeg riktignok ikke var klar over før om morgenen. Jeg tenkte da at hvis alle herbergene var organisert på samme måte, så ville jeg kanskje komme til å dele seng med opptil 15 forskjellige kvinner i løpet av den planlagte turen på 30 dager. Men uten at det ville skje noe umoralsk. Og det var felles vaskerom de fleste stedene, og det hendte at et mannfolk benyttet seg av en urinal langs den ene veggen av vaskerommet, mens en eller flere kvinner stod og vasket seg langs en annen vegg. Men dette ble man som sagt fort vant til.

Mange herberger hadde adgang til internett, og ofte var dette gratis, eller man kunne putte noen mynter i en bøsse etter bruk. Ellers hadde mobilen dekning over hele ruten. Så man var ikke isolert fra omverdenen under vandringen.

Helseproblemer
Noe av det som opptok pilegrimene en del av tiden var om kroppen ville klare den fysiske påkjenningen det var å gå fra 2 til 4 mil daglig i en hel måned. Man hørte stadig om noen som måtte gi opp på grunn av en eller annen svikt i ledd, sener, muskler eller rygg. Og noen grupper ble splittet opp fordi en av deltagerne måtte ta det med ro en eller to dager for å komme over en eller annen midlertidig plage. Man skulle kanskje tro at det var bare i begynnelsen at man hadde slike problemer, og at kroppen ble herdet etter hvert, men slik var det ikke. Det kunne når som helst oppstå slitasje ett eller annet sted, og man så haltende pilegrimer under hele turen. Og en gang i blant ble man minnet på at noen pilegrimer fant sin siste hvile under turen.

Jeg tror at noe av det verste som kan skje en pilegrim er at han/hun får gnagsår under fotbladet. Et slikt sår er det nesten umulig å bli kvitt, så lenge man belaster det hver dag. På tross av min alder på 73 år, startet jeg meget friskt med dagsmarsjer på over 30 km. Men dette straffet seg. Etter en ukes tid merket jeg at fotbladet på venstre fot begynte å bli ømt. Dessverre tok jeg ikke notis av dette til å begynne med - ikke før jeg etter ca ti dager oppdaget at det hadde bygget seg opp en stor blodblemme under foten og at det hadde gått hull på blemmen. Da var det ikke så mye man kunne gjøre, annet enn å tømme blemmen for puss og blod, sette plaster på og ellers å la naturen gå sin gang. Første kvelden fikk jeg god hjelp til dette av en sykepleier fra Sevilla. Det som da skjedde i dagene etter var naturlig nok at overhuden som dekket blemmen etter hvert ble slitt av, og dette til tross for at jeg gikk ned til dagsmarsjer på rundt 20 km. Så til slutt gikk jeg bare på underhuden. Og de som selv har opplevd akkurat det, vil vite at det er ikke særlig behagelig. Om nettene leget såret seg en smule, så det var ikke så ille å starte om morgenen, men ettersom jeg gikk revnet jo såret opp igjen. Det som da var spesielt vondt, var å starte på nytt etter at man hadde tatt en pause underveis. For å unngå dette sluttet jeg å ta hvilepauser, jeg smurte med meg mat om morgenen, spiste gående og hvilte ikke ut før jeg var fremme ved destinasjonen for dagen. Dette går fint når dagsmarsjene ikke er lenger enn maks 25 km pr dag. Ved hjelp av forskjellige sårmidler og plaster fikk jeg omsider bukt med problemet, men det var første de siste 4-5 dagene av turen (på totalt 33 dager) at jeg ikke følte meg hemmet av gnagsåret.

Jeg hadde naturlig nok flere par sokker med meg og jeg prøvde ut disse etter tur. Så viste det seg at den ene sokken på et av parene hadde en unormalt stram strikk øverst. Tilfeldigvis må jeg ha brukt denne sokken på samme fot to eller flere dager etter hverandre, for plutselig en dag oppdaget jeg at leggen nedenfor strikken hadde hovnet opp ganske betydelig og det gjorde også vondt når jeg gikk på den. Og det var et dypt spor et stykke opp på leggen hvor strikken hadde presset på og hindret blodstrømmen til og fra foten. Hevelsen gikk heller ikke over umiddelbart etter at jeg skiftet til andre sokker, foten fortsatte bare å bli mer hoven. I Poblacion de Campos ble det så ille at mine medpilegrimer la merke til det og laget litt oppstyr rundt det. En sykepleierske (tysk denne gangen) anbefalte kalde omslag. Men hvor skulle jeg finne det en sen kveld på et sted uten apotek? Ved en innskytelse tittet jeg inn i frysedelen av et kjøleskap og utrolig nok, der inne lå akkurat en slik ispose som hun anbefalte. Det er ved sånne anledninger man kan bli overtroisk: var det en eller annen høyere makt som hadde sørget for at det lå en ispose i det skapet akkurat da jeg trengte det? Tre ganger i løpet av kvelden og natten fikk jeg lagt posen rundt den hovne foten, og om det var det som gjorde utslaget vet jeg ikke, men fra da av gikk hevelsen gradvis tilbake.

Mennesker jeg møtte
Man kunne ha blitt kjent med hundrevis av medpilegrimer på denne turen hvis man hadde ønsket det, for man ble aldri avvist om man forsøkte å innlede en samtale med pilegrimer som passerte én eller som man selv passerte. Og de to hyppigst forekomne spørsmål blant pilegrimene var trolig hvor kommer du fra? og hvilket språk snakker du?. Allikevel, de fleste pilegrimer gikk alene og foretrakk det. Det var først på herbergene de kunne klynge seg sammen til lengre samtaler.

En av de første jeg ble kjent med var en skolelærer fra Belgia, Justin. Han var på talefot med alle og hadde mye å lære bort. Han hadde for noen år tilbake gått helt fra Belgia og til Santiago. Og da med dagsmarsjer på mellom 4 og 5 mil. Denne gangen skulle han ta det roligere for å oppleve mer. Fra herberget i Najera, gikk vi tilfeldigvis ut sammen, og han fortalte en del om turmarsjer i Belgia til minne om første verdenskrig. En av marsjene som han hadde vært med på 9 ganger tok utgangspunkt i slagstedet Ypres, og i fire dager går de hver dag 32 km med utgangspunkt i denne byen (dette førte tankene mine tilbake til Nijmegen-marsjen i Nederland, bare at der gikk vi 50 km hver dag). Han skulle gå noen flere km enn meg den dagen, så vi tok avskjed med hverandre da vi skilte lag fordi vi ikke regnet med å se hverandre igjen.

I Carrion de los Condes traff jeg et tysk ektepar som hadde mye å fortelle. Han hadde vært mye i Norge på forretningsreise, og var stolt over å fortelle at han hadde fått bananimportøren BAMA i Norge til å importere bananer fra Kanariøyene. Han innrømmet at disse bananene ikke var så pene å se på som de som kommer fra Mellom-Amerika, men de smakte bedre mente han. Og for å demonstrere dette hadde han vært på et supermarked og kjøpt en pose av disse bananene. Og da jeg passerte dem dagen etter stod de i veikanten og spiste på den siste resten av disse favorittbananene sine. De (ekteparet og ikke bananene) hadde også oppholdt seg mye i Trysil på ferie, og kona hadde som barn vært en tid hos en familie i nærheten av Bergen. Hun kunne derfor noen norske fraser: takk for deilig mat, for eksempel. Han var nå 65 år og nettopp pensjonert. De hadde også en periode noen år tidligere vært verter på et av de herbergene i nærheten av turens høyeste punkt, og iallfall hans kone snakket godt spansk. Han var forresten stolt av at hun snakket fire språk.

_________________

Jeg er en norsk pensjonist på 73 år. Fra 1997 har jeg oppholdt meg i Fuengirola om vinteren sammen med min kone. I fjor bestemte jeg meg for å realisere en drøm jeg hadde båret på lenge, nemlig å gjennomføre pilegrimsturen fra Pyrenéene til Santiago de Compostela. Dette skulle bli et siste stunt før alderdommen ble for tyngende.
Etter at turen nå er overstått og vi er kommet på plass i Fuengirola, har det forbauset meg hvor mange her nede som sier at de selv har lekt med tanken på å gå denne turen. De som ønsker å få min dagbok fra turen tilsendt over internett, kan oppgi sin e-post til john@einbu.no.