Fra en eventyrers dagbok

Av globetrotter og forfatter Klaus Aarsleff


Reisen min til Nazca-ørkenen i Peru i 1991 kunne også veldig lett ha blitt min siste. Her ble jeg nemlig overfalt av to unge menn med tørklær for ansiktet. Den ene fektet vilt med en revolver, den andre hadde en kniv som mest av alt lignet en mellomting mellom en brødkniv og en mindre sabel – en såkalt machete.

Jeg hadde tatt turen til et 1 500 år gammelt gravfelt sammen med en reisefelle, og mens vi gikk og undersøkte eldgamle mumier og potteskår som lå strødd over ørkenflaten, dukket de to bandittene opp fra et buskas. Plutselig følte jeg meg som en ufrivillig aktør i noe som mest av alt minnet om en dårlig Hollywood film. De to skurkene ropte at vi måtte legge oss ned i sanden, og det gjorde vi så. Det er vanskelig å argumentere mot en revolver. Mens jeg skummet av raseri, tømte de veskene og lommene våre for alt av verdi. Jeg bad dem likevel om å la pass og flybillettene våre være, og det gjorde de sannelig. Så det var tross alt snille banditter. Det var også pent av dem ikke å slå oss i hjel. I 1991 var det så mye kaos i Peru at man saktens kunne slippe unna fra å skyte et par turister.
Siden har fred og lovlydige tilstander heldigvis senket seg over Nazca, og jeg har vært der mange ganger de siste årene. Nazca rommer nemlig et av de mest eiendommelige fortidsminnene på jordkloden overhodet. Her finnes en hel ørken dekket av mange, enorme tegninger som kun kan ses fra luften. Og de er laget lenge før flymaskiner og romfart så dagens lys...

Forskeren med feiekosten
Nazca ligger på den sentrale panamerikanske hovedveien. En stripe av asfalt som nesten uavbrutt forbinder Alaska ved polarsirkelen med Patagonia i det sørligste av Chile. Her kan man ta en kjøretur på 20 000 km gjennom 15 land og stater, og nå fra Arktis i nord til Antarktis i sør, nesten da.
Følger man veien mot nord ut av Nazca by, vil man ca. 10 km utenfor bygrensen møte et 20 meter høyt utsiktstårn som er bygd i veikanten. Sett fra jorden virker dette utsiktstårnet helt umotivert, for hele veien rundt er det kun flat ørken, med knyttnevestore, kullsvarte stein. Men når man kommer opp i tårnet, oppdager man noe forbløffende: Ørkenens overflate er dekket med gigantiske tegninger og geometriske mønstre. Når man står på jorden, er det umulig å se disse kolossale avtegningene. I beste fall kan man se en linje eller to skjære gjennom den steinete sandflaten, men de store mønstrene og figurene har man ikke overblikk over. Tegningene ble da også første gang oppdaget fra et lite fly for 80 år siden.
Ryktet om ørkentegningene vakte kort tid etter den tyske matematikeren Maria Reiche sin interesse. Hun dro til Peru og ble dypt engasjert i ørkengåten. Bevæpnet med en feiekost gikk hun ut i ørkenen for å feie de gamle tegningene fri for sand.
De er laget med en metode som i seg selv er forholdsvis enkel. Fortidens Nazca-folk har simpelthen fjernet de mørke overflatesteinene i et forut fastlagt mønster av streker og flater systematisk. På den måten har den lysere, underliggende sanden kommet fram, og streken eller flaten kommer til å fremstå som et lysende bånd i ørkenen. Nazca-ørkenen er samtidig en av de tørreste i verden. Det regner nesten aldri, og derfor er de gamle tegningene blitt bevart gjennom århundrer, ja kanskje til og med i årtusener. Men i tidens løp er de blitt dekket til med støv og mørknet av sollyset, så i dag må strekene feies rene hvis man vil se dem lyse opp med den opprinnelige klarheten.
Det var dette rengjøringsarbeidet Maria Reiche gikk i gang med. Måned etter måned, år etter år streifet hun om i det stille landskapet hvor hun renset de gamle mønstrene. Og siden har et vell av tegninger blitt gjenoppdaget og kartlagt av henne. Det er for eksempel en ape, en kolibri og en firfirsle, som hver måler mer enn 100 meter i diameter. Det er spiraler og sikksakk-mønstre som måler mange hundre meter. Og det er like linjer som skjærer seg tvers gjennom ørkenen og hen over bakker og småfjell
- kilometer etter kilometer.

Et astronomisk anlegg?
Like fra starten hadde Maria Reiche en mistanke om at noen av linjene kunne være siktelinjer til oppgangspunkter til for eksempel solen, månen og planetene når de kommer frem på horisonten på spesielle tidspunkter av året.
Maria arbeidet til hun var godt over 80, og helt til det siste var hun overbevist om at tegningene hadde med astronomi å gjøre. Jeg var så heldig å overvære en av hennes siste pressekonferanser i 1985 hvor hun fortalte om teorien sin.
Den gamle damen var nesten totalt blind og veldig svekket, men det var ikke noe tøv eller uklarhet i hennes stemmekraft, da hun fortalte om det som opptok henne hele voksenlivet. Maria Reiche ga også en forklaring på hvordan Nazca-folket kan ha laget tegningene, uten at de på noe tidspunkt har vært i stand til å overskue dem i deres helhet:
- Folk lagde simpelthen tegningen i lite format først på for eksempel et stykke skinn, så delte de skinnet inn i små kvadrater. Deretter gikk de ut i ørkenen og delte inn et stort område i samme antall kvadrater. Heretter overførte de tegningen stykke for stykke fra de små firkantene på skinnstykket til de store kvadratene i ørkenens overflate.
Sannsynligvis brukte Nazca-folket også andre metoder. Være seg store spiralmønstre ved å sno et langt rep om en påle i midten av spiralen. Det er funnet noen enkelte trepinner som er hamret ned i ørkensanden i utkanten av noen av figurene, og som kanskje har hatt med tegningenes fremstilling å gjøre. Disse trepinnene er blitt datert ved hjelp av kullstoff-14 metoden, og den har vist at treet er fra omkring år 500. Det tyder på at ørkentegningene er skapt av den store Nazca-kulturen som bodde i området fra omkring år 200 før Kristus til omkring år 800 etter.
I 1972 gjennomførte astronomen Gerald Hawkins en lang rekke oppmålinger av tegningene ved Nazca, og alle resultatene ble bearbeidet av en datamaskin. Hawkins hadde noen år i forveien laget en tilsvarende undersøkelse av mulige siktelinjer i den gamle steinalderstrukturen Stonehenge i England. Og han hadde blant annet oppdaget at Stonehenge sannsynligvis har virket som en slags regnemaskin som kunne brukes til å beregne kommende sol- og måneformørkelser. Nå ville han se om Nazca-tegningene gjemte på en tilsvarende hemmelighet. Det gjorde de ikke. Linjene peker faktisk tilsynelatende i alle mulige tilfeldige retninger. Etter Hawkins mening er det altså ikke noen sammenheng mellom solen, månen, planetene, stjernene og de mange linjene i sanden.

Neppe skapt av romvesener
Den sveitiske forfatteren Erich von Däniken har en teori om at romvesener fra en annen klode har hatt en finger med i spillet. Han har til og med luftet den tanken at noen av de store, avlange linjeformasjonene i virkeligheten kan være eldgamle landingsbaner for romfly i stil med den amerikanske romfergen. Dänikens teori er dog neppe annet enn tankevirksomhet. For som Maria Reiche sa:
- Jeg er redd for at romflyene ville blitt hengende i sanden. Når først de store overflatesteinene er blitt fjernet, er undergrunnen faktisk ganske myk.
For øvrig ville spor etter et eventuelt lettende og landende romfartøy fortsatt være synlige den dag i dag. Det er nemlig karakteristisk for Nazca-ørkenen at overflaten er utrolig stabil. Hjulspor fra biler som kjørte rundt i ørkenen for 50 år siden, kan ennå ses ganske tydelig.
En av de siste og mest anerkjente teoriene går ut på at tegningene er laget til ære for gudene i Andesfjellene. Folket i Nazca-ørkenen har til alle tider vært helt avhengige av vannet i de elvene som flyter fra Andesfjellene ned mot Stillehavet. Uten vann intet liv. Derfor har Nazca-indianerne naturligvis også fryktet og æret de overnaturlige vesener som man mente holdt til i fjellene. Tegningene ble kanskje lagd utelukkende for å holde fjellenes guder i godt humør, og ingen kan vel være i tvil om at nettopp gudene fra deres høye utsiktsposter har et fint overblikk over Nazca-ørkenens gigantiske strektegninger.
Man kan også tenke seg at det nettopp var meningen at menneskers blikk aldri skulle beskue disse kunstverkene som var ment for gudene. I så fall må de gamle Nazca-kunstnerne snu seg i graven, for i dag fylles morgenluften over Nazca av propellyder fra det ene lille flyet etter det andre. Turister sendes nærmest på samlebånd opp i himmelrommet over ørkenen og videoapparater og digitalkameraer arbeider på høytrykk. Heldigvis har denne aktiviteten tilsynelatende ikke forbitret fjellets guder. For vannet flyter stadig i elvene og de gamle kanaler... 

Klaus Aarsleff er forfatter, medlem av Eventyrernes Klubb og reisearrangør. Han forteller her om spesielle og eiendommelige opplevelser fra reiser over hele verden.

Abonera på nyheter via e-mail

Versjon til utskrift · Send til en venn